Armstrong - 610 km

Halveis paa 6. sykkeldag, og jeg stortrives. Det gikk fint aa komme ut av Vancouver. Det var oes poes regnvaer, som var like bra, fordi jeg syklet gjennom noen mer tvilsomme stroek. Men etter en 30 km ble det flott. Jeg hadde fryktet aa komme ut av Vancouver, men det gikk bare fint.

Etter ca 50 km begynte det som jeg vil kalle kvalitetssykling paa vei nr 7. Flotte veier, lite trafikk, og et fantastisk landskap, langs Frazer river. Det var flatt det meste av dagen, og jeg endte vel paa i overkant av 12 mil.

Neste dag hadde jeg gledet meg til. Jeg skulle sykle gjennom Hope, og opp til Manning park over Allison pass. Her var det en reel mulighet for aa se bjoern. Vaeret slo helt om, og foerste klatring ble foretatt i 36 celsius, puh. Jeg vet ikke om det er noen i hele verden som ikke burde bruke briller enn meg selv. Svetten drev, og rant ned paa brillene. Men saa aapnet sykkelhimmelen seg. En dal saa flott at kameraet gikk hel amok. Til alt hell saa jeg en oern med en oerett i kloa. Fantastisk. Jeg valgte aa overnatte like foer klatringa til Allison pass. Om jeg var hoey i hatten da jeg la meg til aa sove? Jeg sovnet naa iallefall.

Neste dag var en kremdag. Foerst ca 20 km med nydelig klatring. Viktig aa huske aa snu seg av og til, for det var spektakulaert syn bak. Bena er overraskende friske, og det er ingen problemer aa ta en hard oekt om dagen. Paa veien opp traff jeg Theo, en fyr fra Vancouver, som var paa sykkeltur. Med en hard klatring trodde jeg det skulle vaere flatt ned til Prinston, men det var det ikke. En ny lang klatring var noedvendig, foer jeg kunne trille ned og slaa opp teltet. En kremdag av de store.

Neste dag var den fineste saa langt. Jeg syklet ned en skikkelig cowboydal ned til Keremeos. Keremeos er en helt fantastisk kul by, her foeler du deg som i ville vesten. Tilfeldigvis var det et motorsykkeltreff den dagen, og det var sikkert 200 Harley og choppers. Jeg stortrivdes. Men jeg skulle videre til Pinticton den dagen, som er starten paa Okanagan Valley. Her er det oerken, varmt og toert. Foer asa si det saann, jeg holder paa aa lade videokameraet naa, etter aa ha syklet denne fine dalen. Det produseres vin her, men jeg drikker oel.

Saa naa er jeg paa vei opp til Rocky mountains, og jeg gleder meg. Jeg regner med at dette vil ta omtrent 4 dager, saa er jeg paa praerien.

Det var rapport saa langt. Hvis jeg bare kunne finne ut av hvordan jeg laster opp bilder, vil dere faa se.

Until then - so long

Vancouver - 12 km

Alt gikk vel til Frankfurt, saa var det tekniske problemer med flyet, og det ble 5 timer forsinket. Saa planen min om aa komme inn i Vancouver mens det var lyst, var kjapt en saga blott. Saa i morket, i regnvaer ankom jeg vestkysten av Canada. Men alt var bare bra, sykkelen kom hel fram, all bagasje var med, i tillegg er det lett aa orientere seg i Vancouver, og byen er trygg ogsaa om natten. Og etter litt rot fant jeg fram til ungdomsherberget, og fikk sjekket inn paa et ok sted.

I dag har jeg faat tak i bedre kart, som vil ta meg helt til Calgary, i tillegg til et mer detaljert kart ut av Vancouver. Byen baerer preg av at det snart er OL her, det er full rulle for bygningsarbeidere. Det ser bra ut for oss nordmenn, naar vaare stolte idrettsmenn skal herje i vesterled. Jeg tror paa 15 gull.

Folk her er vennlige, og naar de faar hoere om mine planer sier de bare good luck, og gir tips om ditt og datt. Jeg er ikke saa opptatt av aa faa mange tips. Spesielt om hvor bratt det er til Kamloops. I morgen skal jeg starte aa sykle, og jeg verker etter aa komme igang. Jeg regner med en skikkelig daarlig dag paa sykkelen, med masse trafikk og stress. Men etter det ser det bra ut. Dag 2 vil gaa over et pass paa omtrent 1400 meter, saa da faar jeg sjekket formen. Er det nok aa loepe turer i myra paa Radoey, eller skulle jeg ha brukt tid paa sykkelsetet istedet? Jeg tror det skal holde. I tillegg vil det bli en paakjenning for den bakre del av kroppen. Men er man i cowboyland, er det ok aa gaa som en cowboy et par dager. Men aa ta et bad i saltvann er uaktuellt de naermeste dagene. Jeg proevde det naar jeg syklet Norge paa langs, og det var godt jeg var alene naar saltet trengte inn i en heller saar bak.

Datamaskinen jeg bruker naa har en oedelagt usb, saa bilder blir det foerst neste gang. Men jeg trives og har det kjempefint. Det vaerste er over, naa er det bare aa nyte landet de neste par maanedene, og tenke paa hvor heldig man er som faar oppleve enda en lang sykkeltur.

Take care until next time.

Vancouver, here I come

Gardemoen flyplass, 0 km, men sykkelen er sjekket inn, stressnivået er nede, og nå kan jeg begynne å glede meg. Boksen med sykkelen veide sikkert 25 kg, og jeg hadde masse bagasje for mye. Men som vanlig klarte jeg å snike meg unna, og det gikk bra å få med telt, primus, klær og tannbørsten.

Forhåpentligvis går bytte av fly i Frankfurt bra, så er det bare å få seg en øl, og kulen helt ned. Som syklist er man vant til at folk er mistenkssom, fordi man som regel er litt skitten. Så også i dag, selv om jeg er gullende ren. Jeg ble kroppsvisitert av ei lekker dame i sikkerheten på Gardemoen. Kanskje er det Vålerenga capsen. Uansett, det kan oppfattes som sextrakkasering av securitas, og hva er galt med det, når personelldama er en 8 er.

Send gjerne et røyksignal, det er koselig å få litt boost og litt ekstra motivasjon for de dagene da det blåser, regner og bena kjennes som tømmerstoker.

Men nå bare gleder jeg meg.

Ikke alle turer er like vellykket. Helgens tur var en av de mer katastrofale. På fredags kvelden var suget etter tur ikke særlig stort, så planene var langt i fra klare. På lørdagen våknet jeg opp, og hadde litt lyst på en tur på ski, og gamle kart ble sjekket ut. Av en eller annen grunn fant jeg en topp i Modalen, så sekken ble pakket fellene tapet fast til skia, og ut i de fri bar det.
Jeg burde ha skjønt at denne dagen var best egnet for video og helgevask, da jeg kom på at jeg hadde glemt skiskoa etter å ha kjørt 400 meter. Men overtroisk er man ei, så jeg snudde min lille røde bil, og fikk røska med meg skoa. Veien inn til Modalen er fin nok den, om sommeren. Noe brukbar vintervei er det ikke, men jeg kom da fram, og støttet den lille lokale Coopen ved å kjøpe siste pakke rosinboller. Med provianten i orden, startet jeg på turen oppover. På kartet så det greit ut, 500 høydemetere i skogen, bratte, men en sti skulle det være. Sånn for så vidt var forholdene greie nok, snøen var nogenlunde tørr, og fordelen med at det er bratt, er at man kommer kjapt opp i høyden. Ulempen er at man blir svett. Terrenget var spennende nok, med hyller oppover lia, og en liten elv som var fryst til is.
Etter en liten time oppover flata terrenget ut noe, og jeg kunne ta og spenne på meg skia. Det er rart med oss nordmenn, hvorfor liker vi å være svett, småkald, ha det litt sånn småguffent? Er det vikinggenene som ligger tjukke og slår ut? For på tur må vi, helst der hvor det egentlig ikke er suverent å gå på tur. Og suverent var ikke skiterrenget her jeg var, underlig nok helt alene. For jeg kom til en hylle som var omtrent en 20 meter høy, akkurat der hvor kartet indikerte at det skulle flate ut. Jeg tok en god pust i bakken, en slurk te og en usedvanlig tørr rosinbolle. For artighetens skyld måtte jeg prøve all elektronikken jeg hadde med, gps og en nødpeilesender av merket Spot. Gps`n hadde jeg testa før, jeg kjøpte den jo i fjor. Men skeptisk som jeg er til alt fremskritt, stoler jeg liksom ikke på at den lille orange duppedingsen vil bringe meg fram til rett sted. Kart og kompass derimot, det er noe jeg skjønner. Men duppedingsen ga koordinater som stemte bra med kartet, så helt bort i natta kan den ikke være. Så var det å prøve nødpeilesenderen for første gang. Jeg slo på, og trykke ok-melding til broderen. Nede i dalen startet det et helikopter etter 5 minutter, men de skulle lete etter en far og sønn som var borte i fjellheimen. En stund trodde jeg at jeg hadde trykket på feil knapp og løst ut redningsaksjon. Det skulle tatt seg ut. Riktignok var rosinbollene tørre, men jeg følte at jeg skulle overleve dem.
Så var det denne hylla som sperret veien oppover. Spesielt gira på tur var jeg som sagt ikke, og etter å ha gått på akkord med meg selv, vendte jeg nesa nedover igjen. Og prøvde å overbevise meg om at jeg fremdeles har topplosen i behold, at jeg ikke er for slapp og tiltaksløs til å gjennomføre artige turer ennå. For hadde jeg ønsket, hadde det gått an å finne en vei opp, en kilometer eller noe sånt unna.
Nede ved bilen ble utstyret pakket sammen. I litt mer urbane strøk oppdaget jeg at lommeboka hadde blitt igjen et eller annet sted i snøen, og den dårlige karmaen på morgenkvisten slo til. Her sitter jeg å skriver, etter å ha besøkt lensmannskontoret for midlertidig kjøretillatelse, og har jeg flaks, kommer det nytt bankkort i løpet av uke. Det gamle har jeg sperret, så ikke drauger og troll i Modalen skal få tømme det. Så det var den dagen, som sagt best egnet til video og helgevask.

Dyrkolbotn, et fint sted å være

Vi stakkars innbyggere på vestlandet er vant til øs pøs regnvær om vinteren, vått og mørkt. Derfor var det med stor nysgjerrighet jeg registrerte at NRK Hordaland meldte om fint kaldt vintervær en helg i februar. Klok av skade stolte jeg ikke helt på optimismen til værdama på radioen, og tok lørdag en times joggetur i skogen på Radøy. Men været holdt seg, og når jeg våknet opp på søndagsmorgen med minus 10 grader og stjerneklart vær, ble Tuaskia funnet fram, og dagstursekken fyllt opp med usedvanlig søt og sterk te.
Underlig nok var jeg den første på plass om morgenen på parkeringsplassen i Dyrkolbotn. Klokken var jo alt niø Målet for dagen var Instebotnknolten, et artig navn på et fjell, og egnet for å teste om man er i stand til å kjøre etter en natt på byen. Dyrkolbotn er en oase av uberørt natur i den ellers så industrialiserte vestlandsnaturen.
Første strekke var over noen småvann og en liten kneik opp til turterrenget. Det som er fint med Dyrkolbotn, er at det er noen fine topper rundt omkring, som egner seg godt for spontane turer. De er høye nok til at trærne ikke trives der, men lave nok til å rekke godt ned igjen på korte vinterdager. I fjor var jeg inne her med telt og primus i januar. Snøen var fin, et hardt lag av skare bar vekta mi godt, samtidig som det var et tynt lag med tørr snø på toppen. Mange turer i hardt myrterreng hadde gitt resultater kjente jeg, flyten var fin på veien oppover lia. På veien opp passerte jeg en liten bekk som fremdeles var åpen, trass i kulda. Bra var det, så fikk jeg fylt vannflaska.
Selv om det var gode 10 minus om morgenen, er det ikke kaldt å ta en tur. Men like viktig er det å holde et tempo hvor svetten ikke pipler fram i for strie strømmer. Da blir det kaldt å stoppe å ta bilder og litt video. På vei oppover kom sola fram over åskammen og avslørte at Nordhordland har en fantastisk natur, som er verdt noen turer hvert år. Selve toppen Instebotnknolten er hva jeg vil kalle en evighetstopp. Man går og går, og langsomt blir terrenget slakere, og platået nåes. Selve toppen er ikke så imponerende, men utsynet fra toppen er absolutt verdt turen. Med mange kalde og en liten vind, ble det en kort pause på toppen. I tillegg fristet det å ta noen svinger ned, med maks skare og pudder på toppen. Kulda slukte fort batteriet på både fotokameraet og videokameraet, men jeg fikk filmet litt mens jeg prøvde de første telemarkssvingene dette året. På vei ned møtte jeg fire fem stykker på vei oppover, og nede i skoggrensa møtte jeg en fyr med konkurranseski. Han var bekymret for turen ned, og lurte fælt på om dette var den slakeste veien ned. Selv om jeg viste at dette var korrekt i følge kartet, hadde jeg på følelsen av at han trodde jeg tullet. Kanskje fant han en lett vei ned, i så fall må Statens kartverk varsles, og kartet gjøres om. Og huttemeitu, litt lenger nede traff jeg en Radøybonde på vei opp. Det var et hyggelig møte for en stakkars jordbrukssjef.
I god tid før mørket falt på, kunne jeg lange ut i solid diagonal, og igjen gjenforenes med min lille røde Toyota toseter.
Den fineste vinterdagen de siste fire årene I Nordhordland var utnyttet slik fine vinterdager skal utnyttes. Ut på tur i fin uberørt natur, der flittige hjerner ikke har fått anledning til å utnytte sin intelligens til å tjene enda mer penger. Måtte de holde seg borte fra Dyrkolbotn i all framtid.

Jotunheimen - nå kommer vinter`n

Jotunheimen, Sør-Norges indrefilet. Jeg ville så gjerne oppleve det første snøfallet og den siste tampen av høst, hilse vinteren velkommen. En helg i oktober var det meldt store snømengder, skittvær og vanskelige kjøreforhold over fjellet. Det er såpass å kjøre at jeg tok fri fra jobb en dag eller to, uansett ville jeg ikke vært noe særlig til å jobbe, med tankene på det herlige fjellet og den første snøen.
Turen startet bra, jeg kom i stupmørket, fant parkeringsplassen og oppdaget fordelen med en betjent turisthytte. Middag, øl og hyggelig selskap, Fondsbu var en perfekt start på turen. Men å sove skikkelig på et slikt sted er umulig for meg, så klokka var ikke mange da jeg salet opp, og den deilige tyngden av en full ryggsekk med telt og vintersovepose fikk fram den første svetten. I og med at værmeldingen ikke var helt super, fikk jeg hele fjellet for meg selv. Opp på ca 1400 moh lå snøen, og det var supert å vasse i 5 cm med snø. Mjølkedalstinden var den første toppen jeg så som var over 2000 meter. Kartet viste en fin tur inn i Øvre Mjølkedalen, så jeg valgte å følge den et godt stykke. På lang vei kunne jeg skimte Rauddalstinden, en gedigen topp. Å overnatte ved foten av en slik topp ville være perfekt, så jeg valgte å gå over ryggen fra Mjølkedalen til Rauddalen. På vei opp på ryggen overrasket jeg en hjort. For en fart den gjorde over ryggen. 200 bratte høydemetere var ingenting for den. Jeg rakk å både filme den og få et foto før den forsvant ut av syne. Jeg har sett mange hjort, men ingen på 1600 meters høyde. På selve ryggen var det en fantastisk utsikt over Rauddalen. Fargene senhøstes er vakre, og jeg nøt den vakre utsikten. Det lå snøbyger i luften, så jeg var ganske sikker på at dette var den siste høstdagen. På vei ned mot Rauddalen kom jeg over sporene til hjorten igjen. Fjellhyller på to-tre meter hadde hoppet ned av, et sted kunne jeg se at den hadde glidd, og sporene etter en heller uheldig landing fikk meg i godt humør.
Vel nede i Rauddalen begynte jeg å se meg etter en teltplass. Det er ikke vanskelig å finne her. Å oppleve å ha denne naturen helt for seg selv er noe eget, ingen andre var å se. Været vekslet, og det lå snø i luften. Teltet var akkurat oppslått da snøen begynte å lave ned. Perfekt for meg, og jeg måtte sitte en halv time å bare nyte det dårlige været og den økende vinden. Toppene rundt meg forsvant, og da jeg gikk inn i teltet var sikten bare noen meter.
Når jeg våknet kunne jeg høre smatring i teltduken, og været var akkurat så dårlig som jeg hadde håpet på. Å kaste bort tid i teltet var uaktuellt, så en kjapp frokost og en kopp kaffe senere pakket jeg sammen og tok fatt på dagens etappe. Jeg skulle helt ned på 800 meter før jeg skulle til fjells igjen, så jeg regnet med en våt dag, og muligens småkald på vei opp igjen til de mer tørre forholdene i fjellet. På vei ned Rauddalen kom jeg akkurat under skydekket. Det sluddet kraftig, og når vierkrattet var nådd, ble det temmelig surklete i støvlene. På stien satt det plutselig en orrhane og orrhøne. Høna var sky og fløy sin vei, men orrhanen satt og så på meg fomle fram videoapparatet. Fikk noen ok sekunder, så fløy den videre. En god grunn til å holde seg langt unna stier på fjelltur, er at stien blir en bekk i vått vær. På den andre siden er det noe med det å plaske i søledammer. Skogadalsbøen var en stor turisthytte, og det var et flott tun der. Men det var ikke noe særlig å overnatte på et slikt sted. Etter hvert hadde det falt så mye snø og slaps at greinene på trærne ble bøyd ned av vekta. Da var det fint å gå opp igjen på fjellet. Navn i fjellet har ofte nær sammenheng med topografien, og opp Urdalen var det, ja, ur. Og under over alle undere, jeg kunne skimte sola gjennom skylaget da 1000 meter var passert. Litt opphold er kjempefint før teltet skal settes opp, så ytterbekledninga rekker å bli mindre våt. Med Uranostinden og Slingsbytiden den eneveien, og Hurrungane i vinterskrud den andre veien, var jeg fornøyd med å slå opp teltet. Gjennom Urdalen renner det en fin liten bekk, og teltplassene er mange. Litt organisering krevdes for å tørke litt klær, men alt i alt var jeg fornøyd med dagen. Selv om det var vindstille, bardunerte jeg teltet godt, og det var bra, for under vannlating midt på natta, blåste det kuling og snødde kraftig. Da er det ok å krype ned i påsan, plugge inn Ipoden og slappe av.
Morgenen etter var det mye snø i forteltet, og bekken som hadde vært åpen hadde fryst godt igjen i løpet av natten. Dagens etappe ble strevsom, mye ur, og med kuling om natta hadde snøen fokka seg godt, og gjorde det nødvendig å være forsiktig. Å knekke beinet er ikke ok alene på fjellet. Men været var herlig, et par kalde, og sol. Hele tiden falt jeg ned mellom steinene med snø oppover låret. Men den norske naturen har mye å gi, bare man lar den i fred. Så det som egentlig skulle bli en kort etappe, ble en litt lengre etappe, å base i snø tar tid. Men moro er det. Da jeg bikket kanten av Sløtafjellet, og jeg kunne se Fondsbu, var jeg superfornøyd. Målet hadde vært å oppleve Jotunheimen i første snøfall, få litt dårlig vær, og å få roen alene i dette magnifikke fjellområdet. Turen var ikke lang, i overkant av 50 km. Passelig synes jeg selv. Ikke skjønner jeg at flere bruker fjellet i overgangen til vinteren. Men hvor flott det er vil jeg heller ikke fortelle bort. For jeg har fremdeles en del av kartbladet å oppleve igjen. God tur.