Jeg hadde en utrolig reise gjennom Rocky Mountains. Heldigvis saa jeg ingen bjoern, men jeg hadde selskap stort sett hele tiden. For foerste gang har jeg moett syklister fra Brazil, Nelson og Felipe. Jeg moette de litt foer Revelstoke, like foer Rocky Mountains. De skulle sykle litt lengre enn meg, men hadde bedre tid. Men absolutt et artig moete.
Rocky Mountains bestaar av kjente nasjonalparker, som Yoho, Glaciers park, og den mest kjente Banff. Trolig var det turens hoeydepunkt som jeg hadde de dagene jeg var i Rocky Mountains. Naturen er ubeskrivelig vakker, det er det ene hoeydepunktet etter det andre. Snoekledte fjell, skog saa langt oeyet rekker, og den alltid tilstedevaerende muligheten til aa moete bjoern.
Jeg syklet alene fra Canyon Hot springs til Golden. Men der traff jeg et tyskt ektepar som skulle tilbringe ett aar paa veien. Paa vei til Yoho Nationalpark traff jeg en hyggelig fyr, Steve Laing. Vi fire syklet sammen gjennom Yoho Nationalpark, og hadde det svaert hyggelig. Det er no eget ved aa dele opplevelsene med folk som liker akkurat det samme som du.
Et av maalene med turen var Lake Lousie og Banff. Jeg og Steve delte teltplass ved Lake Lousie. Etter en kort klatreetappe ventet vi aa finne en gjennomsiktig utrolig vakker innsjoe, omgitt av snoekledte fjell og isbreer. Litt skuffet ble vi da innsjoen var dekket av is. Men skitt au, been there.
Steve skulle overnatte hos noen i Calgary, mine planer er aa dra til Saskatoon, midt paa prearien. Jeg er naa i Drumheller, hvor de har funnet masse dinosaurer. Dvs, det er toert her, det er varmt, og jeg er paa den flateste prearien. Men mer om det i neste blogg.
Saann tidsmessig ligger jeg godt ann, det er midt paa dagen 12. sykkeldag, og jeg kommer sanrt til aa ha 120 km i snitt. Her paa prearien er det lite annet aa gjoere enn aa sykle, og nyte mil etter mil etter mil med gress. Og haape paa medvind.
So long
søndag 31. mai 2009
mandag 25. mai 2009
Bruksanvisning
Bare klikk paa lysbildeframvisningen, saa faar dere opp alle bildene som slideshow. Enjoy.
Armstrong - 610 km
Halveis paa 6. sykkeldag, og jeg stortrives. Det gikk fint aa komme ut av Vancouver. Det var oes poes regnvaer, som var like bra, fordi jeg syklet gjennom noen mer tvilsomme stroek. Men etter en 30 km ble det flott. Jeg hadde fryktet aa komme ut av Vancouver, men det gikk bare fint.
Etter ca 50 km begynte det som jeg vil kalle kvalitetssykling paa vei nr 7. Flotte veier, lite trafikk, og et fantastisk landskap, langs Frazer river. Det var flatt det meste av dagen, og jeg endte vel paa i overkant av 12 mil.
Neste dag hadde jeg gledet meg til. Jeg skulle sykle gjennom Hope, og opp til Manning park over Allison pass. Her var det en reel mulighet for aa se bjoern. Vaeret slo helt om, og foerste klatring ble foretatt i 36 celsius, puh. Jeg vet ikke om det er noen i hele verden som ikke burde bruke briller enn meg selv. Svetten drev, og rant ned paa brillene. Men saa aapnet sykkelhimmelen seg. En dal saa flott at kameraet gikk hel amok. Til alt hell saa jeg en oern med en oerett i kloa. Fantastisk. Jeg valgte aa overnatte like foer klatringa til Allison pass. Om jeg var hoey i hatten da jeg la meg til aa sove? Jeg sovnet naa iallefall.
Neste dag var en kremdag. Foerst ca 20 km med nydelig klatring. Viktig aa huske aa snu seg av og til, for det var spektakulaert syn bak. Bena er overraskende friske, og det er ingen problemer aa ta en hard oekt om dagen. Paa veien opp traff jeg Theo, en fyr fra Vancouver, som var paa sykkeltur. Med en hard klatring trodde jeg det skulle vaere flatt ned til Prinston, men det var det ikke. En ny lang klatring var noedvendig, foer jeg kunne trille ned og slaa opp teltet. En kremdag av de store.
Neste dag var den fineste saa langt. Jeg syklet ned en skikkelig cowboydal ned til Keremeos. Keremeos er en helt fantastisk kul by, her foeler du deg som i ville vesten. Tilfeldigvis var det et motorsykkeltreff den dagen, og det var sikkert 200 Harley og choppers. Jeg stortrivdes. Men jeg skulle videre til Pinticton den dagen, som er starten paa Okanagan Valley. Her er det oerken, varmt og toert. Foer asa si det saann, jeg holder paa aa lade videokameraet naa, etter aa ha syklet denne fine dalen. Det produseres vin her, men jeg drikker oel.
Saa naa er jeg paa vei opp til Rocky mountains, og jeg gleder meg. Jeg regner med at dette vil ta omtrent 4 dager, saa er jeg paa praerien.
Det var rapport saa langt. Hvis jeg bare kunne finne ut av hvordan jeg laster opp bilder, vil dere faa se.
Until then - so long
Etter ca 50 km begynte det som jeg vil kalle kvalitetssykling paa vei nr 7. Flotte veier, lite trafikk, og et fantastisk landskap, langs Frazer river. Det var flatt det meste av dagen, og jeg endte vel paa i overkant av 12 mil.
Neste dag hadde jeg gledet meg til. Jeg skulle sykle gjennom Hope, og opp til Manning park over Allison pass. Her var det en reel mulighet for aa se bjoern. Vaeret slo helt om, og foerste klatring ble foretatt i 36 celsius, puh. Jeg vet ikke om det er noen i hele verden som ikke burde bruke briller enn meg selv. Svetten drev, og rant ned paa brillene. Men saa aapnet sykkelhimmelen seg. En dal saa flott at kameraet gikk hel amok. Til alt hell saa jeg en oern med en oerett i kloa. Fantastisk. Jeg valgte aa overnatte like foer klatringa til Allison pass. Om jeg var hoey i hatten da jeg la meg til aa sove? Jeg sovnet naa iallefall.
Neste dag var en kremdag. Foerst ca 20 km med nydelig klatring. Viktig aa huske aa snu seg av og til, for det var spektakulaert syn bak. Bena er overraskende friske, og det er ingen problemer aa ta en hard oekt om dagen. Paa veien opp traff jeg Theo, en fyr fra Vancouver, som var paa sykkeltur. Med en hard klatring trodde jeg det skulle vaere flatt ned til Prinston, men det var det ikke. En ny lang klatring var noedvendig, foer jeg kunne trille ned og slaa opp teltet. En kremdag av de store.
Neste dag var den fineste saa langt. Jeg syklet ned en skikkelig cowboydal ned til Keremeos. Keremeos er en helt fantastisk kul by, her foeler du deg som i ville vesten. Tilfeldigvis var det et motorsykkeltreff den dagen, og det var sikkert 200 Harley og choppers. Jeg stortrivdes. Men jeg skulle videre til Pinticton den dagen, som er starten paa Okanagan Valley. Her er det oerken, varmt og toert. Foer asa si det saann, jeg holder paa aa lade videokameraet naa, etter aa ha syklet denne fine dalen. Det produseres vin her, men jeg drikker oel.
Saa naa er jeg paa vei opp til Rocky mountains, og jeg gleder meg. Jeg regner med at dette vil ta omtrent 4 dager, saa er jeg paa praerien.
Det var rapport saa langt. Hvis jeg bare kunne finne ut av hvordan jeg laster opp bilder, vil dere faa se.
Until then - so long
tirsdag 19. mai 2009
Vancouver - 12 km
Alt gikk vel til Frankfurt, saa var det tekniske problemer med flyet, og det ble 5 timer forsinket. Saa planen min om aa komme inn i Vancouver mens det var lyst, var kjapt en saga blott. Saa i morket, i regnvaer ankom jeg vestkysten av Canada. Men alt var bare bra, sykkelen kom hel fram, all bagasje var med, i tillegg er det lett aa orientere seg i Vancouver, og byen er trygg ogsaa om natten. Og etter litt rot fant jeg fram til ungdomsherberget, og fikk sjekket inn paa et ok sted.
I dag har jeg faat tak i bedre kart, som vil ta meg helt til Calgary, i tillegg til et mer detaljert kart ut av Vancouver. Byen baerer preg av at det snart er OL her, det er full rulle for bygningsarbeidere. Det ser bra ut for oss nordmenn, naar vaare stolte idrettsmenn skal herje i vesterled. Jeg tror paa 15 gull.
Folk her er vennlige, og naar de faar hoere om mine planer sier de bare good luck, og gir tips om ditt og datt. Jeg er ikke saa opptatt av aa faa mange tips. Spesielt om hvor bratt det er til Kamloops. I morgen skal jeg starte aa sykle, og jeg verker etter aa komme igang. Jeg regner med en skikkelig daarlig dag paa sykkelen, med masse trafikk og stress. Men etter det ser det bra ut. Dag 2 vil gaa over et pass paa omtrent 1400 meter, saa da faar jeg sjekket formen. Er det nok aa loepe turer i myra paa Radoey, eller skulle jeg ha brukt tid paa sykkelsetet istedet? Jeg tror det skal holde. I tillegg vil det bli en paakjenning for den bakre del av kroppen. Men er man i cowboyland, er det ok aa gaa som en cowboy et par dager. Men aa ta et bad i saltvann er uaktuellt de naermeste dagene. Jeg proevde det naar jeg syklet Norge paa langs, og det var godt jeg var alene naar saltet trengte inn i en heller saar bak.
Datamaskinen jeg bruker naa har en oedelagt usb, saa bilder blir det foerst neste gang. Men jeg trives og har det kjempefint. Det vaerste er over, naa er det bare aa nyte landet de neste par maanedene, og tenke paa hvor heldig man er som faar oppleve enda en lang sykkeltur.
Take care until next time.
I dag har jeg faat tak i bedre kart, som vil ta meg helt til Calgary, i tillegg til et mer detaljert kart ut av Vancouver. Byen baerer preg av at det snart er OL her, det er full rulle for bygningsarbeidere. Det ser bra ut for oss nordmenn, naar vaare stolte idrettsmenn skal herje i vesterled. Jeg tror paa 15 gull.
Folk her er vennlige, og naar de faar hoere om mine planer sier de bare good luck, og gir tips om ditt og datt. Jeg er ikke saa opptatt av aa faa mange tips. Spesielt om hvor bratt det er til Kamloops. I morgen skal jeg starte aa sykle, og jeg verker etter aa komme igang. Jeg regner med en skikkelig daarlig dag paa sykkelen, med masse trafikk og stress. Men etter det ser det bra ut. Dag 2 vil gaa over et pass paa omtrent 1400 meter, saa da faar jeg sjekket formen. Er det nok aa loepe turer i myra paa Radoey, eller skulle jeg ha brukt tid paa sykkelsetet istedet? Jeg tror det skal holde. I tillegg vil det bli en paakjenning for den bakre del av kroppen. Men er man i cowboyland, er det ok aa gaa som en cowboy et par dager. Men aa ta et bad i saltvann er uaktuellt de naermeste dagene. Jeg proevde det naar jeg syklet Norge paa langs, og det var godt jeg var alene naar saltet trengte inn i en heller saar bak.
Datamaskinen jeg bruker naa har en oedelagt usb, saa bilder blir det foerst neste gang. Men jeg trives og har det kjempefint. Det vaerste er over, naa er det bare aa nyte landet de neste par maanedene, og tenke paa hvor heldig man er som faar oppleve enda en lang sykkeltur.
Take care until next time.
søndag 17. mai 2009
Vancouver, here I come
Gardemoen flyplass, 0 km, men sykkelen er sjekket inn, stressnivået er nede, og nå kan jeg begynne å glede meg. Boksen med sykkelen veide sikkert 25 kg, og jeg hadde masse bagasje for mye. Men som vanlig klarte jeg å snike meg unna, og det gikk bra å få med telt, primus, klær og tannbørsten.
Forhåpentligvis går bytte av fly i Frankfurt bra, så er det bare å få seg en øl, og kulen helt ned. Som syklist er man vant til at folk er mistenkssom, fordi man som regel er litt skitten. Så også i dag, selv om jeg er gullende ren. Jeg ble kroppsvisitert av ei lekker dame i sikkerheten på Gardemoen. Kanskje er det Vålerenga capsen. Uansett, det kan oppfattes som sextrakkasering av securitas, og hva er galt med det, når personelldama er en 8 er.
Send gjerne et røyksignal, det er koselig å få litt boost og litt ekstra motivasjon for de dagene da det blåser, regner og bena kjennes som tømmerstoker.
Men nå bare gleder jeg meg.
Forhåpentligvis går bytte av fly i Frankfurt bra, så er det bare å få seg en øl, og kulen helt ned. Som syklist er man vant til at folk er mistenkssom, fordi man som regel er litt skitten. Så også i dag, selv om jeg er gullende ren. Jeg ble kroppsvisitert av ei lekker dame i sikkerheten på Gardemoen. Kanskje er det Vålerenga capsen. Uansett, det kan oppfattes som sextrakkasering av securitas, og hva er galt med det, når personelldama er en 8 er.
Send gjerne et røyksignal, det er koselig å få litt boost og litt ekstra motivasjon for de dagene da det blåser, regner og bena kjennes som tømmerstoker.
Men nå bare gleder jeg meg.
tirsdag 17. februar 2009
Ikke alle turer er like vellykket. Helgens tur var en av de mer katastrofale. På fredags kvelden var suget etter tur ikke særlig stort, så planene var langt i fra klare. På lørdagen våknet jeg opp, og hadde litt lyst på en tur på ski, og gamle kart ble sjekket ut. Av en eller annen grunn fant jeg en topp i Modalen, så sekken ble pakket fellene tapet fast til skia, og ut i de fri bar det.
Jeg burde ha skjønt at denne dagen var best egnet for video og helgevask, da jeg kom på at jeg hadde glemt skiskoa etter å ha kjørt 400 meter. Men overtroisk er man ei, så jeg snudde min lille røde bil, og fikk røska med meg skoa. Veien inn til Modalen er fin nok den, om sommeren. Noe brukbar vintervei er det ikke, men jeg kom da fram, og støttet den lille lokale Coopen ved å kjøpe siste pakke rosinboller. Med provianten i orden, startet jeg på turen oppover. På kartet så det greit ut, 500 høydemetere i skogen, bratte, men en sti skulle det være. Sånn for så vidt var forholdene greie nok, snøen var nogenlunde tørr, og fordelen med at det er bratt, er at man kommer kjapt opp i høyden. Ulempen er at man blir svett. Terrenget var spennende nok, med hyller oppover lia, og en liten elv som var fryst til is.
Etter en liten time oppover flata terrenget ut noe, og jeg kunne ta og spenne på meg skia. Det er rart med oss nordmenn, hvorfor liker vi å være svett, småkald, ha det litt sånn småguffent? Er det vikinggenene som ligger tjukke og slår ut? For på tur må vi, helst der hvor det egentlig ikke er suverent å gå på tur. Og suverent var ikke skiterrenget her jeg var, underlig nok helt alene. For jeg kom til en hylle som var omtrent en 20 meter høy, akkurat der hvor kartet indikerte at det skulle flate ut. Jeg tok en god pust i bakken, en slurk te og en usedvanlig tørr rosinbolle. For artighetens skyld måtte jeg prøve all elektronikken jeg hadde med, gps og en nødpeilesender av merket Spot. Gps`n hadde jeg testa før, jeg kjøpte den jo i fjor. Men skeptisk som jeg er til alt fremskritt, stoler jeg liksom ikke på at den lille orange duppedingsen vil bringe meg fram til rett sted. Kart og kompass derimot, det er noe jeg skjønner. Men duppedingsen ga koordinater som stemte bra med kartet, så helt bort i natta kan den ikke være. Så var det å prøve nødpeilesenderen for første gang. Jeg slo på, og trykke ok-melding til broderen. Nede i dalen startet det et helikopter etter 5 minutter, men de skulle lete etter en far og sønn som var borte i fjellheimen. En stund trodde jeg at jeg hadde trykket på feil knapp og løst ut redningsaksjon. Det skulle tatt seg ut. Riktignok var rosinbollene tørre, men jeg følte at jeg skulle overleve dem.
Så var det denne hylla som sperret veien oppover. Spesielt gira på tur var jeg som sagt ikke, og etter å ha gått på akkord med meg selv, vendte jeg nesa nedover igjen. Og prøvde å overbevise meg om at jeg fremdeles har topplosen i behold, at jeg ikke er for slapp og tiltaksløs til å gjennomføre artige turer ennå. For hadde jeg ønsket, hadde det gått an å finne en vei opp, en kilometer eller noe sånt unna.
Nede ved bilen ble utstyret pakket sammen. I litt mer urbane strøk oppdaget jeg at lommeboka hadde blitt igjen et eller annet sted i snøen, og den dårlige karmaen på morgenkvisten slo til. Her sitter jeg å skriver, etter å ha besøkt lensmannskontoret for midlertidig kjøretillatelse, og har jeg flaks, kommer det nytt bankkort i løpet av uke. Det gamle har jeg sperret, så ikke drauger og troll i Modalen skal få tømme det. Så det var den dagen, som sagt best egnet til video og helgevask.
Jeg burde ha skjønt at denne dagen var best egnet for video og helgevask, da jeg kom på at jeg hadde glemt skiskoa etter å ha kjørt 400 meter. Men overtroisk er man ei, så jeg snudde min lille røde bil, og fikk røska med meg skoa. Veien inn til Modalen er fin nok den, om sommeren. Noe brukbar vintervei er det ikke, men jeg kom da fram, og støttet den lille lokale Coopen ved å kjøpe siste pakke rosinboller. Med provianten i orden, startet jeg på turen oppover. På kartet så det greit ut, 500 høydemetere i skogen, bratte, men en sti skulle det være. Sånn for så vidt var forholdene greie nok, snøen var nogenlunde tørr, og fordelen med at det er bratt, er at man kommer kjapt opp i høyden. Ulempen er at man blir svett. Terrenget var spennende nok, med hyller oppover lia, og en liten elv som var fryst til is.
Etter en liten time oppover flata terrenget ut noe, og jeg kunne ta og spenne på meg skia. Det er rart med oss nordmenn, hvorfor liker vi å være svett, småkald, ha det litt sånn småguffent? Er det vikinggenene som ligger tjukke og slår ut? For på tur må vi, helst der hvor det egentlig ikke er suverent å gå på tur. Og suverent var ikke skiterrenget her jeg var, underlig nok helt alene. For jeg kom til en hylle som var omtrent en 20 meter høy, akkurat der hvor kartet indikerte at det skulle flate ut. Jeg tok en god pust i bakken, en slurk te og en usedvanlig tørr rosinbolle. For artighetens skyld måtte jeg prøve all elektronikken jeg hadde med, gps og en nødpeilesender av merket Spot. Gps`n hadde jeg testa før, jeg kjøpte den jo i fjor. Men skeptisk som jeg er til alt fremskritt, stoler jeg liksom ikke på at den lille orange duppedingsen vil bringe meg fram til rett sted. Kart og kompass derimot, det er noe jeg skjønner. Men duppedingsen ga koordinater som stemte bra med kartet, så helt bort i natta kan den ikke være. Så var det å prøve nødpeilesenderen for første gang. Jeg slo på, og trykke ok-melding til broderen. Nede i dalen startet det et helikopter etter 5 minutter, men de skulle lete etter en far og sønn som var borte i fjellheimen. En stund trodde jeg at jeg hadde trykket på feil knapp og løst ut redningsaksjon. Det skulle tatt seg ut. Riktignok var rosinbollene tørre, men jeg følte at jeg skulle overleve dem.
Så var det denne hylla som sperret veien oppover. Spesielt gira på tur var jeg som sagt ikke, og etter å ha gått på akkord med meg selv, vendte jeg nesa nedover igjen. Og prøvde å overbevise meg om at jeg fremdeles har topplosen i behold, at jeg ikke er for slapp og tiltaksløs til å gjennomføre artige turer ennå. For hadde jeg ønsket, hadde det gått an å finne en vei opp, en kilometer eller noe sånt unna.
Nede ved bilen ble utstyret pakket sammen. I litt mer urbane strøk oppdaget jeg at lommeboka hadde blitt igjen et eller annet sted i snøen, og den dårlige karmaen på morgenkvisten slo til. Her sitter jeg å skriver, etter å ha besøkt lensmannskontoret for midlertidig kjøretillatelse, og har jeg flaks, kommer det nytt bankkort i løpet av uke. Det gamle har jeg sperret, så ikke drauger og troll i Modalen skal få tømme det. Så det var den dagen, som sagt best egnet til video og helgevask.
Abonner på:
Innlegg (Atom)