Jotunheimen, Sør-Norges indrefilet. Jeg ville så gjerne oppleve det første snøfallet og den siste tampen av høst, hilse vinteren velkommen. En helg i oktober var det meldt store snømengder, skittvær og vanskelige kjøreforhold over fjellet. Det er såpass å kjøre at jeg tok fri fra jobb en dag eller to, uansett ville jeg ikke vært noe særlig til å jobbe, med tankene på det herlige fjellet og den første snøen.
Turen startet bra, jeg kom i stupmørket, fant parkeringsplassen og oppdaget fordelen med en betjent turisthytte. Middag, øl og hyggelig selskap, Fondsbu var en perfekt start på turen. Men å sove skikkelig på et slikt sted er umulig for meg, så klokka var ikke mange da jeg salet opp, og den deilige tyngden av en full ryggsekk med telt og vintersovepose fikk fram den første svetten. I og med at værmeldingen ikke var helt super, fikk jeg hele fjellet for meg selv. Opp på ca 1400 moh lå snøen, og det var supert å vasse i 5 cm med snø. Mjølkedalstinden var den første toppen jeg så som var over 2000 meter. Kartet viste en fin tur inn i Øvre Mjølkedalen, så jeg valgte å følge den et godt stykke. På lang vei kunne jeg skimte Rauddalstinden, en gedigen topp. Å overnatte ved foten av en slik topp ville være perfekt, så jeg valgte å gå over ryggen fra Mjølkedalen til Rauddalen. På vei opp på ryggen overrasket jeg en hjort. For en fart den gjorde over ryggen. 200 bratte høydemetere var ingenting for den. Jeg rakk å både filme den og få et foto før den forsvant ut av syne. Jeg har sett mange hjort, men ingen på 1600 meters høyde. På selve ryggen var det en fantastisk utsikt over Rauddalen. Fargene senhøstes er vakre, og jeg nøt den vakre utsikten. Det lå snøbyger i luften, så jeg var ganske sikker på at dette var den siste høstdagen. På vei ned mot Rauddalen kom jeg over sporene til hjorten igjen. Fjellhyller på to-tre meter hadde hoppet ned av, et sted kunne jeg se at den hadde glidd, og sporene etter en heller uheldig landing fikk meg i godt humør.
Vel nede i Rauddalen begynte jeg å se meg etter en teltplass. Det er ikke vanskelig å finne her. Å oppleve å ha denne naturen helt for seg selv er noe eget, ingen andre var å se. Været vekslet, og det lå snø i luften. Teltet var akkurat oppslått da snøen begynte å lave ned. Perfekt for meg, og jeg måtte sitte en halv time å bare nyte det dårlige været og den økende vinden. Toppene rundt meg forsvant, og da jeg gikk inn i teltet var sikten bare noen meter.
Når jeg våknet kunne jeg høre smatring i teltduken, og været var akkurat så dårlig som jeg hadde håpet på. Å kaste bort tid i teltet var uaktuellt, så en kjapp frokost og en kopp kaffe senere pakket jeg sammen og tok fatt på dagens etappe. Jeg skulle helt ned på 800 meter før jeg skulle til fjells igjen, så jeg regnet med en våt dag, og muligens småkald på vei opp igjen til de mer tørre forholdene i fjellet. På vei ned Rauddalen kom jeg akkurat under skydekket. Det sluddet kraftig, og når vierkrattet var nådd, ble det temmelig surklete i støvlene. På stien satt det plutselig en orrhane og orrhøne. Høna var sky og fløy sin vei, men orrhanen satt og så på meg fomle fram videoapparatet. Fikk noen ok sekunder, så fløy den videre. En god grunn til å holde seg langt unna stier på fjelltur, er at stien blir en bekk i vått vær. På den andre siden er det noe med det å plaske i søledammer. Skogadalsbøen var en stor turisthytte, og det var et flott tun der. Men det var ikke noe særlig å overnatte på et slikt sted. Etter hvert hadde det falt så mye snø og slaps at greinene på trærne ble bøyd ned av vekta. Da var det fint å gå opp igjen på fjellet. Navn i fjellet har ofte nær sammenheng med topografien, og opp Urdalen var det, ja, ur. Og under over alle undere, jeg kunne skimte sola gjennom skylaget da 1000 meter var passert. Litt opphold er kjempefint før teltet skal settes opp, så ytterbekledninga rekker å bli mindre våt. Med Uranostinden og Slingsbytiden den eneveien, og Hurrungane i vinterskrud den andre veien, var jeg fornøyd med å slå opp teltet. Gjennom Urdalen renner det en fin liten bekk, og teltplassene er mange. Litt organisering krevdes for å tørke litt klær, men alt i alt var jeg fornøyd med dagen. Selv om det var vindstille, bardunerte jeg teltet godt, og det var bra, for under vannlating midt på natta, blåste det kuling og snødde kraftig. Da er det ok å krype ned i påsan, plugge inn Ipoden og slappe av.
Morgenen etter var det mye snø i forteltet, og bekken som hadde vært åpen hadde fryst godt igjen i løpet av natten. Dagens etappe ble strevsom, mye ur, og med kuling om natta hadde snøen fokka seg godt, og gjorde det nødvendig å være forsiktig. Å knekke beinet er ikke ok alene på fjellet. Men været var herlig, et par kalde, og sol. Hele tiden falt jeg ned mellom steinene med snø oppover låret. Men den norske naturen har mye å gi, bare man lar den i fred. Så det som egentlig skulle bli en kort etappe, ble en litt lengre etappe, å base i snø tar tid. Men moro er det. Da jeg bikket kanten av Sløtafjellet, og jeg kunne se Fondsbu, var jeg superfornøyd. Målet hadde vært å oppleve Jotunheimen i første snøfall, få litt dårlig vær, og å få roen alene i dette magnifikke fjellområdet. Turen var ikke lang, i overkant av 50 km. Passelig synes jeg selv. Ikke skjønner jeg at flere bruker fjellet i overgangen til vinteren. Men hvor flott det er vil jeg heller ikke fortelle bort. For jeg har fremdeles en del av kartbladet å oppleve igjen. God tur.
