Halifax - 7038 km

Sitter i Bergen på konferanse, og mimrer om Canada. Jeg nådde Halifax 15. juli. For de som er interessert i statistikk, ble turen unnagjort på 58 dager, snitt pr dag 121 km. Jeg hadde en hviledag i Thunder Bay, ellers ble det sykling hver dag. Hviledagen i Thunder Bay hadde jeg droppet, men jeg trengte å kjøpe noen deler til sykkelen, og byen var fin den.

Følelsen å sykle over broen til Halifax var nydelig. Før turen hadde jeg to planer. Den ene var en kort tur til Quibec, den andre var å ta en tur til Halifax. Jeg rakk det siste. I Halifax var det festival, og Tall ships var der samtidig med meg. Kiss skulle ha konsert, og helgen før hadde Paul fra Beatles hatt konsert.

Lufthansa knuste sykkelen min på turen hjem. Ingen erstatning fra dem, men mye ubehag. Til syklister, kan dere unngå dette flyselskapet, gjør det.

For dere soom vil lese om flere sykkelturer, følg med. Håper det ikke blir alt for lang tid til før neste lange tur.

So long

Prince Edward Island - 6590 km

PEI er et fantastisk sted. Godt vaer, fine sykkelveier og en utrolig rod sand. Her dyrkes det poteter. Minner meg sterkt om Radoy. Etter aa ha traakket paa skikkelig en stund, har jeg tid til aa roe den ned de siste dagene foer jeg flyr hjem. Folk her er saa hyggelige. Eieren av campingplassen i gaar, Cumberland camping spanderte et par ol paa meg. Og for en utsikt, for en utsikt. Det er havet, den gode gamle Atlanterhavssjoen, for en lukt, for et sted.

Typisk traff jeg ei lita snella fra Slovakia i gaar. Vi fant tonen, og alt var bra, rent bortsett fra en ting, hun skulle vest og jeg skulle ost. Men skitt au, livet gaar videre, tror jeg.

Sykkellivet er saa herlig, bare traakke paa, se nye plasser og nyte livet, jeg tror jeg burde bli proff i aa reise med sykkel, saa er det noen som vet om noen som vil sponse, ta kontakt.

Til Arne: Lykke til paa forste reise utenlands med gluten, eller var det uten?

Naa er tankene alle steder, og jeg prover aa utnytte de siste dagene som best. Etter saa mange dager paa sykkelsetet har jeg fortjent det. Neste stopp er Halifax, jeg skjelver ved aa tenke paa det. Nesten i maal etter naer et aars planlegging. Huttemegtu, det er stort.

So long

Perth-Andover - 5970 km

Saa er jeg i New Brunswick, bare ca 600 km fra maalet, Halifax. Jeg har bestilt flybilett til Toronto, alt er klart for hjemreise. Men foer det, foer det, skal jeg bare nyte de siste km inn til Halifax. Med god tid, sliten kropp og masse film og video ledig, er det bare en nytelse. Frokost i dag? Hamburger paa et sted som heter A&W, med root beer, som smaker som tankrem. Forferdelig. De siste dagene har vært regnfulle. Ikke skjønner jeg hvorfor det skal regne saann, naar det er et bedre alternativ med sol og medvind. Og den ene sykkelvesken lukter skikkelig pøkk naa. Men sokkene passer jeg paa aa vakse hver dag i dusj med shampo, saa de lukter Herbal Essence, og er prensentable. Noe annet er det med ullgenseren min, den lukter noe stramt. Men varm, det er den. Og det er bra, for det er kaldt ute.

Jeg var glad for aa forlate Quebec, alt der var saa vanskelig, bibliotekene var stengt, og alt var bare klabb og babb. Fine sykkelstier, dog. De siste milene syklet jeg paa noe som heter La Route Verte 8, dden gønne ruten nr 8, for de som ikke er saa stive i fransk. Den eneste setningen jeg kan er vel ikke saa fin, noe saant som volle vous cousve aveq et eller annet, som jeg har passet paa aa ikke si. Skitt au.

Jeg gleder meg til aa se Atlanterhavet igjen. Det blir i morgen, tror jeg. Turen er inne i en rar fase. Jeg gleder meg til aa være ferdig, men samtidig prøver jeg aa drøye saa lenge som mulig, for aa nyte de siste 10 dagene paa veien. Canada er saa stort, at en tur paa tvers av dette landet innebærer aa sykle gjennom saa forskjellig landskap, og paa en lang tur, blir intrykkene saa mange at det vil ta litt tid aa fordøye turen.

Neste blogg blir sikkert fra Halifax. Naa maa jeg bare finne ei sykkelsjappe, saa jeg faar byttet pedaler. Haaper det er en i Fredricton. Det gjør vondt aa kjenne hvor slitte kulelagerne i venstre pedal er. Og før jeg hopper paa flyet, skal jeg ha nye sko. En gang fløy jeg buisnesscalss etter en sykkeltur, og det var ingen som satte seg vesiden av meg. Forstaaelig.

Until then, the end.

Riviere du loup - 5718 km

Quebec, er folk dumme her? Ingen snakker engelsk, og i tillegg har jeg hatt motvind saa det holder gjennom hele provinsen. Men i dag kommer jeg til Edmunston, New Brunswick, og da er det bare et kort lite stykke til endepunktet. Sykkelveiene her er fine, men vaeret er forferdelig, regn, regn, regn. Heldigvis er jeg ikke vaat, men har en torr sovepose. Men skoene stinker, og for jeg flyr hjem, skal jeg kjope nye. De siste dagene har det gaatt svaert fort paa sykkelen, 150 km, 170 osv. Jeg har topplos. Pedalene er utslitte etter nesten 12 000 km, saa jeg maa skifte dem.

I Quebec city havnet jeg som vanlig paa helt galt sted. Jeg maatte over en bro, og istedet for aa komme paa sykkelstien, havnet jeg i veibanen. Jeg fikk reddet meg ved aa kaste all bagasje over gjerdet, kaste sykkelen over gjerdet og hoppe over til trygghet. I Quebec var det en 20 % bakke, som var kul nok den.

For tiden kan jeg ikke faa i meg nok mat, jeg spiser og spiser. Naar det er vaatt og kaldt i tillegg bruker kroppen enormt med energi. Men jeg ser snart enden, og snart kommer jeg til en provins hvor alle snakker engelsk, saa hipp hipp.

Men jeg har syklet ved havet et par dager, havet, lyden og lukten av det, ingenting slaar det. I natt campet jeg ved sjokanten, selv mesd en vaat natt var det perfekt.

Ingen bilder forelopig, da maskinen er skikkelig daarlig. Men det kommer. Saa da er det bare aa komme seg ut, gjore 100 km til i dag og vaere lykkelig.

Salu.

Arnprior - 4964 km

Jepp, na er jeg like utenfor Ottawa. Det er mye aa fortelle. Like foer Sault Ste Marie, traff jeg en fra Amerika, David. Vi syklet sammen et par dager, dvs, han syklet bak meg, og hadde to herlige hviledager, som var ok for meg. Siden Thunder Bay har jeg proevd aa ta igjen to jenter som jeg traff der. Og jaggu traff jeg ikke dem igjen for et par dager siden. De syklet paa en utrolig rar maate. Den ene sykler som Tour de France, den andre sykler sakte, er innom alle steder osv. Saa den kjappe jenta sykler til et sted, f eks 70 km avgaarde, setter seg ned paa en kafe, og venter paa den andre som har good tid. Og saan har det visst vaert hele deres tur. Bra for meg, for den som sykler sakte er veldig hyggelig, og vi har truffet hverandre gang paa gang naa. Men jeg tror at naa er det for langt bak til at jeg vil se dem igjen.





Jeg vil gjerne snakke om Canada og veier. De er bare ikke bra aa sykle paa. Veiskulder eksisterer ikke, saa det er rett ut i trafikken. Og som dere sikkert vet, Canada har verdens storste trailere, verdens storste biler, og er langt i fra vant til aa takle syklister. Saa jeg er stadig vekk og hilser paa groftekanten. Hei hei. Naa har jeg kommet inn i de omraadene hvor nesten alle menneskene i Canada bor, saa trafikken bli bare tettere. Men her er det ogsaa mulig at det faktisk finnes sykkelveier. Jeg vet om noe som heter La route Verde eller noe saant i Quebec, og i overimorgen er jeg i den provinsen.





Om kvelden ligger jeg i teltet og ser paa kart. Jeg er naerme naa, svaert naerme aa ha krysset landet. Og jeg har faatt topplos, for aa si det saann. De siste dagene har jeg gjort gode 150 km om dagen. Jeg tror det kan vaere omkring 1000-1500 km igjen. snart i maal. Det er nesten saa jeg ikke har tid til noe annet enn aa sykle.



Det neste vil bli skrevet paa engelsk, slik at de jeg skriver om faktisk kan lese det, men det gaar vel bra??



Sometimes you just run in too the right kind of people. Think about being a cyclist, and meet a guy just outside the campground saying, you can pitch your tent here. Then shouting: Trudy, two cold beers, then next, need a shower, do you have launderey? Just amazing, isn't it? Then the guy starts to tell me that his sun is a pro cyclist, have done races in Norway, China, Porugal etc. That was heaven, like coming home. His sun, daugheter and her boyfriend was in the woods fishing for trout, and that was very promising for the dinner. Fresh trout with baked potatoe and sourcrem, fresh vegetables, and the biggest steak so far on this trip. The son, Buck Miller was also more than desant on the guitar, and had a good voice. Me myself are qutie shy when it comes to play in front ogf people, but it was a night to remember. The daughter had also a good voice, and the highlight was an acapella where the mom joined in. I must just say, thank you John and Trudy, the stay with you was the best on this trip. And Buck, if you come to Norway, be sure to look me up, and we can go kayaking and play a little guitar. I will learn those canadien folksongs.

Saa her sitter jeg, med vaate sko etter regnvaer i gaar, men med sykkelhansker som lukter godt av vaskemiddel, og ikke sur polse etter naer 5 uker paa veien.

Det er saa mye aa fortelle, saa mange opplevelser, men alt kan ikke komme med i denne bloggen. Men jeg er glad for aa faa oppleve alt sammen. Kanskje jeg etterhvert vil legge ut alle bildene, men akkurat naa faar dere noye dere med Canada 9.

So long

Wawa - 3953 km

Snart runder jeg de 4000, som er bra. Lake Superior er en stor innsjo, og jeg har snart gjort unna de 675 km til Sault Ste Marie. Det har vaert en fin tur, mye skog, mange innsjoer og mye mygg. I tillegg har jeg truffet saa mange som er paa vei til Vancouver, at det blir ikke kjedelig med all skogen. Av og til faar man ogsaa oye paa innsjoen, men det er her som i Norge, traer dekker utsikten.

Neste etappe vil vaere til Ottawa, og vil kanskje vaere i mer siviliserte strok, og dalar innanfor. Kem veit, som de sier litt lenger nord. Uansett er jeg i saa god form, og saa gira, at distanser ikke er et stort problem.

Innsjoer ja. For de som har vaert nord i Finland eller i Nord Sverige, vet hva jeg snakker om naar jeg nevner ode skogsomraader. Uten tvil er turen rundt Lake Superior den tyngste delen av turen, det gaar opp, det gaar ned, og opp igjen. Litt av en overgang fra Prarien. Men skitt au, oppoverbakker tar slutt, og svetten torker paa vei ned igjen.

I Wawa skal jeg handle masse mat, ford det er liten sjanse for mer mat for Sault Ste Marie. Ittno problem. FOr tiden har jeg den mest mokkete sykkelskjorta paa denne jord, saa det er vel paa tide aa vakse. Det kan jo dukke opp noen Honeys.

See you, so long

Neys campground - 3723 km

Ut av Thunder Bay med en helt ny Koga. Rart hvordan en kan glede seg til aa skifte litt slitedeler paa en sykkel. Men, paa den andre siden, rart hvor tungt det er aa traakke sykkelen hele tiden i 27 km, for det er det eneste giret jeg hadde. 178 kanadiske dollar for hele operasjonen, i Norge sikkert det dobbelte. Jeg er lykkelig. Jeg skiltes med Steve i Thunder Bay, og traakket til, for aa si det saann. Det ble gode 160 km i gaar, og ca 120 i dag, Superior Lake er vannet jeg sykler rundt. Men for en svaer innsjo. Verdens storste faktisk. Saa stor at jeg tror hele Norges land kunne faa plass her. Men jeg har ikke faatt sett saa mye til den, for vaeret er heller elendig, regn, motvind, taake osv. Allikevel triller kilometerene inn, og det er noe eget ved aa sykle gjennom dype skoger med mystisk taake, lurer det en bjorn rundt neste sving? For hele tiden er det bjorn rundt meg. Jeg har bare sett en dod en, men de er der. Jeg stoppet en liten sving i Pays Plat for en kaffe paa en svaert lokal bensinstasjon, drevet av en usedvanlig hyggelig indianer. Han fortalte at tidligere paa dagen hadde det vaert en bjorn der, men de fikk jaget den vekk. Jeg har gardert meg med en boks pepperspray, saa jeg er svaert komfortabel med aa mote en bjorn. Her er det ikke grizzlybjorn, men svartbjorn, som ikke er aggressiv. Men jeg har tro paa aa vaere forberedt.

I natt laa jeg paa den vaerste "campingplassen" i Canada. Egentlig var det et motellsted, men eieren ville ha 60 dollar for en natt. Litt stivt for min del, og vi ble enige om en pris for camping og dusj. Saa naa har jeg provd en kalddusj fra de canadiske fjellene. Men jeg fikk sove i teltet, og det regnet koselig hele natten, tapp tapp tapp. Og ipoden er ladet med nok radioprogram, saa det fikk heller vaere at det var et skit sted. For spesielt innteresserte heter stedet Cavers. Skulle du dumpe borti stedet, blunk, og du er forbi, som sikkert er det beste.

Et av de storste problemene jeg har mott her i Canada, er at mange banker ikke tar Visa, men Mastercard eller Cirrus. Saa jeg passer paa aa ha en liten reserve her og der. For det er ikke kult aa ha 500 km aa sykle uten mat.

Jeg er glad for alle kommentarene. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare paa dem, men jeg leser dem.

Til Arne: Jeg er gald for at du har glede av aa lese bloggen. Vi har snakket for om at det ikke er lengden paa turen som gjelder, og det er ikke et maal aa sykle saa fort som mulig bare for aa imponere. Jeg tenker paa det hele tiden mens jeg sykler. Jeg er takknemlig for aa kunne vaere saa lenge paa tur. Det er noe eget ved aa vaere saa lenge borte. Man faar en egen ro ved aa vite at det eneste som gjelder er aa ha det kult.

Til Viktoria og broderen: Hipp hipp, det blir Bowlers naar jeg kommer hjem.

Ingen bilder denne gangen, maskinen har ikke usb-plugg. Men jeg har nok av bilder paa lager, saa neste gang jeg har sjansen, skal jeg legge ut et passe utvalg. For jeg har laert hvordan det gjores.

Naa er det snaert natta natta. Til dere der hjemme: So long.

Thunder Bay - 3442 km

Saa er jeg godt over halveis. Manitoba var en regnfull opplevelse. Jeg fikk kjopt ny sykkelbukse i Winnipeg, kom meg ut av den byen. Like utenfor Winnipeg er det et skilt som sier midtveis i Canada, saa jeg er mer en halveis naa. Paa veien til Ontario kom det et skybrudd av det helt store. Heldigvis var det en buss som var innredet som en liten restaurant der. Etter litt snikksnakk ga de meg kaffe, og vi skiltes som de beste venner. Jeg overnattet paa en campingplass som heter Pine Tree. Ikke dra dit. Utrolig uhofelig innehaver der, og mygg! Jeg fikk en invitasjon senere til en familie og komme og spise middag, og laane hytta deres. Desverre var det for kort, saa jeg takket fint nei. Ontarioveier er fine. Det er saa utrolig mye skog her, og igjen maa jeg passe meg for bjorn. Utenfor en plass som heter Dryden skiftet jeg tannkrans og kjede, men tannhjulene foran var helt utslitt. Saa det har vaert hardt aa sykle hit til Thunder Bay bare paa tunge gir. Menjeg er her. Paa veien har jeg truffet syklister. Steve er en av dem. De siste to dagene har jeg syklet sammen med han, et trivlig bekjentskap. Jeg laaner hans datamaskin akkurat naa. Paa vei til Thunder Bay stoppet vi ved en bensinstasjon. Der var det en hel gruppe med syklister som syklet trans canada etappevis. Sjekk ut jenta som staar vedsiden av meg til hoyre!! Jeg trenger ikke si mer enn at det var en glede aa treffe henne, og har hun lyst, kan hun sykle foran meg til dommedag. Saa naa i Thunder Bay har jeg faat skiftet tannhul foran, skiftet gir bak, kjedet og tannkrans er skiftet, i det hele tatt, ny sykkel. Jeg gleder meg til aa starte turen rundt Superior lake.

So long

Minnedosa - 2465 km

Hva er det med prarien? Hvorfor hater den meg slik? Motvind og regn, 7 grader og kaldt, kaldt. I gaar startet jeg godt, hadde faatt soist godt, alt var toert og fint. Saa kom regnet her i Manitoba. Og det kan det bare vaere gardbrukerne som er glad for. Jeg var det ihvertfall ikke. Manitoba har de vaerste veiene jeg har opplevd saa langt paa mine sykkelturer. Absolutt ingen skulder, og der det er veiskulder, er det ubrukelig grus. I dag har jeg kjopt et speil, saa jeg har kontroll bakover. Naar to trailere motes, er det ikke plass til the biking viking. Det er bare aa komme seg ut i grofta, vente paa hoytrykksdusjen som hver trailer bringer med seg, og sykle videre, glad for at man lever. Men aldri saa dumt, saa er det godt for noe. Sykkelhanskene har blitt orange igjen, og i gaar var jeg saa vaat at jeg stoppet etter 60 km, og fikk slaatt opp teltet i Shoal lakes. For aa si det saann, naar man torker klaer i teltet, blir det meste fuktig. Men naa er det meste tort, jeg er ca 1 1/2 dag fra Winnipeg, og prarien er saa godt som slutt. Og jeg gleder meg til resten av turen. Naa kommer jeg snart til the Shields, som er en fjellkjede. Og det skal bli godt aa klatre litt igjen, og ikke sykle i 10 km fordi det er saa mye motvind, men fordi det er en bakke. Og bakkene tar slutt, og det kommer en nedoverbakke etter hver klatring. Vind derimot? Jeg kan med gru huske e-posten jeg fikk fra Canada, start i Vancouver, saa faar du medvind over prarien! Jeg sier som Voilaas, matte sokkene hennes for alltid krympe i vask. Men jeg har syklet prarien i motvind, og det har vaert en flott del av turen, mest pga de smaa byene som ser ut som en western film. Prarien er for menn som staar og tisser, for aa si det sann.

Saa, totalt sett, alt vel, humoret paa topp, og motivasjonen for aa fortsette er stor.

So long

Lanigan - 1986 km

Er forstatt paa prarien, men naermer meg stygt Manitoba, hvor det faktisk er traer. Saskatoon var an katastrofe for meg, som alltid naar jeg skal inn i store byer. Havnet i helt feil strok, jeg tror det bare det var meg selv som var i denne verden. Saa uten et sted aa sove, null planer, syklet jeg etter en kort stund ut igjen, og campet paa et fint sted 40 km utenfor byen. For aa komme dit maatte jeg sykle paa en vei hvor gaaende og syklende skal holde seg laaangt unna, men jeg er jo bare en dum utlending, og skjoenner ingenting.

Saa hvordan er canadierne. De er saa hyggelige, jordnaere og koselige folk. Alle hilser paa meg, spor endel om turen, hvorfra og til, hvor jeg kommer fra osv. Og jeg forteller, ikke bare om gamlelandet, men om turer i Sor-Amerika, Ost-Europa, Island og alle andre steder jeg hittil har faatt lov til aa sykle. Og kontakten er der, baade med gamle og unge. Noenm forteller om reiser de har gjort, jeg har til og med mott 2 som har syklet Canada paa tvers. Det inspirer. De enormt store trailerne tar hensyn, og ogsaa de millionvis av pickupene. Saa Canada er rett og slett et trivlig land aa reise i.

Akkurat naa lider jeg av aa ikke faatt dusjet paa endel dager. Heldigvis er det kaldt i dag, saa jeg kan dekke mokka med klaer. Men i kveld maa jeg finne et sted aa dusje, og ikke minst vaske en usedvanlig mokkete sykkelskjorte. Gult er kult, og syns bra. Men det gjor jaggu mokka ogsaa. Men skitt au, for aa si det saann. Hvem har sagt at man skal vaere ren naar man er paa tur.

Jeg haaper aa vaere i Winnipeg om 4-5 fdager, da er jeg halveis. Saa det er bare aa traakke paa.

Og takk for kommentarene. Det er morsomt aa vite at siden blir lest, og har noen glede av den, er det kjempefint.

Saaa hva tenker man paa naar man sykler og sykler over prarien, med et helt aapent landskap? Rulleskittrening, en Martin gitar og New Zealand til vinteren? Jepp.

So long

Kindersley - 1635 km

Takk for kommentarene. Det er hyggelig aa faa litt push hjemmefra. Jeg er paa prearien, midt ute i huttaheiti. Skulle noen vaere litt paa druen, saa proev aa uttale Sasakatchewan. For det er her jeg er. Kjente folk herfra: Joni Mitchell. Favoritthobby for lokalbefolkningen: Stirre ut paa de uendelige jordene her. Veien er laget med linjal. Jeg kan se milevis framfor meg, rett fram. Og er jeg heldig aa faa medvind gaar det fort. Mange vil si at prearien er kjedelig, men ikke for meg. For dette har vi ikke i Norge. Ikke i naerheten. Dette er reiseopplevelse av de helt store. Og siden alle syklister holder seg til hway nr 1, er jeg alene om aa sykle her oppe. Det gir fordeler. Var en tur innom Subway, en kjede som selger baguetter ol. Damene som jobbet der var saa imponert over mine laar, at de ga meg en kaffe gratis. Litt for gamle, ellers bra. Og overnatting, null problem. Jeg overnatter gratis paa campingplasser. Alle er saa vennlige. Selv de store trailersjaafoerene er hyggelige, og svinger godt unna meg. Paa et sted traff jeg dem, og hadde en lang og hyggelig prat. Og vann kjoeper jeg ikke. Det faar jeg tak i overalt, paa restauranter, paa bensinstasjoner eller hos privatpersoner. Herlig for en som ikke hadde loenn i mai.

Ellers har jeg faatt sett oljesandutvinning i Alberta. Skitt au, jeg kan ikke like det at denne delen av Canada snart er full av forurensing.

Foer i tiden levde Soelvpilen, Maanestraale, tinka og Falk her. For det var her Souixene levde. Jeg har truffet et par av dem, men har vaert for beskjeden til aa be om aa faa ta et bilde.

Om et par dager er jeg i Saskatoon, saa er det 6 dager til Winniepeg, og jeg er halvveis. Naa skal jeg ut og nyte 28 grader, sol og uendeligheten. I natt var det frost, og rim paa sykkelen. Canada er et land med store kontraster.

So long

Drumheller - 1333 km

Jeg hadde en utrolig reise gjennom Rocky Mountains. Heldigvis saa jeg ingen bjoern, men jeg hadde selskap stort sett hele tiden. For foerste gang har jeg moett syklister fra Brazil, Nelson og Felipe. Jeg moette de litt foer Revelstoke, like foer Rocky Mountains. De skulle sykle litt lengre enn meg, men hadde bedre tid. Men absolutt et artig moete.

Rocky Mountains bestaar av kjente nasjonalparker, som Yoho, Glaciers park, og den mest kjente Banff. Trolig var det turens hoeydepunkt som jeg hadde de dagene jeg var i Rocky Mountains. Naturen er ubeskrivelig vakker, det er det ene hoeydepunktet etter det andre. Snoekledte fjell, skog saa langt oeyet rekker, og den alltid tilstedevaerende muligheten til aa moete bjoern.

Jeg syklet alene fra Canyon Hot springs til Golden. Men der traff jeg et tyskt ektepar som skulle tilbringe ett aar paa veien. Paa vei til Yoho Nationalpark traff jeg en hyggelig fyr, Steve Laing. Vi fire syklet sammen gjennom Yoho Nationalpark, og hadde det svaert hyggelig. Det er no eget ved aa dele opplevelsene med folk som liker akkurat det samme som du.

Et av maalene med turen var Lake Lousie og Banff. Jeg og Steve delte teltplass ved Lake Lousie. Etter en kort klatreetappe ventet vi aa finne en gjennomsiktig utrolig vakker innsjoe, omgitt av snoekledte fjell og isbreer. Litt skuffet ble vi da innsjoen var dekket av is. Men skitt au, been there.

Steve skulle overnatte hos noen i Calgary, mine planer er aa dra til Saskatoon, midt paa prearien. Jeg er naa i Drumheller, hvor de har funnet masse dinosaurer. Dvs, det er toert her, det er varmt, og jeg er paa den flateste prearien. Men mer om det i neste blogg.

Saann tidsmessig ligger jeg godt ann, det er midt paa dagen 12. sykkeldag, og jeg kommer sanrt til aa ha 120 km i snitt. Her paa prearien er det lite annet aa gjoere enn aa sykle, og nyte mil etter mil etter mil med gress. Og haape paa medvind.

So long

Bruksanvisning

Bare klikk paa lysbildeframvisningen, saa faar dere opp alle bildene som slideshow. Enjoy.

Armstrong - 610 km

Halveis paa 6. sykkeldag, og jeg stortrives. Det gikk fint aa komme ut av Vancouver. Det var oes poes regnvaer, som var like bra, fordi jeg syklet gjennom noen mer tvilsomme stroek. Men etter en 30 km ble det flott. Jeg hadde fryktet aa komme ut av Vancouver, men det gikk bare fint.

Etter ca 50 km begynte det som jeg vil kalle kvalitetssykling paa vei nr 7. Flotte veier, lite trafikk, og et fantastisk landskap, langs Frazer river. Det var flatt det meste av dagen, og jeg endte vel paa i overkant av 12 mil.

Neste dag hadde jeg gledet meg til. Jeg skulle sykle gjennom Hope, og opp til Manning park over Allison pass. Her var det en reel mulighet for aa se bjoern. Vaeret slo helt om, og foerste klatring ble foretatt i 36 celsius, puh. Jeg vet ikke om det er noen i hele verden som ikke burde bruke briller enn meg selv. Svetten drev, og rant ned paa brillene. Men saa aapnet sykkelhimmelen seg. En dal saa flott at kameraet gikk hel amok. Til alt hell saa jeg en oern med en oerett i kloa. Fantastisk. Jeg valgte aa overnatte like foer klatringa til Allison pass. Om jeg var hoey i hatten da jeg la meg til aa sove? Jeg sovnet naa iallefall.

Neste dag var en kremdag. Foerst ca 20 km med nydelig klatring. Viktig aa huske aa snu seg av og til, for det var spektakulaert syn bak. Bena er overraskende friske, og det er ingen problemer aa ta en hard oekt om dagen. Paa veien opp traff jeg Theo, en fyr fra Vancouver, som var paa sykkeltur. Med en hard klatring trodde jeg det skulle vaere flatt ned til Prinston, men det var det ikke. En ny lang klatring var noedvendig, foer jeg kunne trille ned og slaa opp teltet. En kremdag av de store.

Neste dag var den fineste saa langt. Jeg syklet ned en skikkelig cowboydal ned til Keremeos. Keremeos er en helt fantastisk kul by, her foeler du deg som i ville vesten. Tilfeldigvis var det et motorsykkeltreff den dagen, og det var sikkert 200 Harley og choppers. Jeg stortrivdes. Men jeg skulle videre til Pinticton den dagen, som er starten paa Okanagan Valley. Her er det oerken, varmt og toert. Foer asa si det saann, jeg holder paa aa lade videokameraet naa, etter aa ha syklet denne fine dalen. Det produseres vin her, men jeg drikker oel.

Saa naa er jeg paa vei opp til Rocky mountains, og jeg gleder meg. Jeg regner med at dette vil ta omtrent 4 dager, saa er jeg paa praerien.

Det var rapport saa langt. Hvis jeg bare kunne finne ut av hvordan jeg laster opp bilder, vil dere faa se.

Until then - so long

Vancouver - 12 km

Alt gikk vel til Frankfurt, saa var det tekniske problemer med flyet, og det ble 5 timer forsinket. Saa planen min om aa komme inn i Vancouver mens det var lyst, var kjapt en saga blott. Saa i morket, i regnvaer ankom jeg vestkysten av Canada. Men alt var bare bra, sykkelen kom hel fram, all bagasje var med, i tillegg er det lett aa orientere seg i Vancouver, og byen er trygg ogsaa om natten. Og etter litt rot fant jeg fram til ungdomsherberget, og fikk sjekket inn paa et ok sted.

I dag har jeg faat tak i bedre kart, som vil ta meg helt til Calgary, i tillegg til et mer detaljert kart ut av Vancouver. Byen baerer preg av at det snart er OL her, det er full rulle for bygningsarbeidere. Det ser bra ut for oss nordmenn, naar vaare stolte idrettsmenn skal herje i vesterled. Jeg tror paa 15 gull.

Folk her er vennlige, og naar de faar hoere om mine planer sier de bare good luck, og gir tips om ditt og datt. Jeg er ikke saa opptatt av aa faa mange tips. Spesielt om hvor bratt det er til Kamloops. I morgen skal jeg starte aa sykle, og jeg verker etter aa komme igang. Jeg regner med en skikkelig daarlig dag paa sykkelen, med masse trafikk og stress. Men etter det ser det bra ut. Dag 2 vil gaa over et pass paa omtrent 1400 meter, saa da faar jeg sjekket formen. Er det nok aa loepe turer i myra paa Radoey, eller skulle jeg ha brukt tid paa sykkelsetet istedet? Jeg tror det skal holde. I tillegg vil det bli en paakjenning for den bakre del av kroppen. Men er man i cowboyland, er det ok aa gaa som en cowboy et par dager. Men aa ta et bad i saltvann er uaktuellt de naermeste dagene. Jeg proevde det naar jeg syklet Norge paa langs, og det var godt jeg var alene naar saltet trengte inn i en heller saar bak.

Datamaskinen jeg bruker naa har en oedelagt usb, saa bilder blir det foerst neste gang. Men jeg trives og har det kjempefint. Det vaerste er over, naa er det bare aa nyte landet de neste par maanedene, og tenke paa hvor heldig man er som faar oppleve enda en lang sykkeltur.

Take care until next time.

Vancouver, here I come

Gardemoen flyplass, 0 km, men sykkelen er sjekket inn, stressnivået er nede, og nå kan jeg begynne å glede meg. Boksen med sykkelen veide sikkert 25 kg, og jeg hadde masse bagasje for mye. Men som vanlig klarte jeg å snike meg unna, og det gikk bra å få med telt, primus, klær og tannbørsten.

Forhåpentligvis går bytte av fly i Frankfurt bra, så er det bare å få seg en øl, og kulen helt ned. Som syklist er man vant til at folk er mistenkssom, fordi man som regel er litt skitten. Så også i dag, selv om jeg er gullende ren. Jeg ble kroppsvisitert av ei lekker dame i sikkerheten på Gardemoen. Kanskje er det Vålerenga capsen. Uansett, det kan oppfattes som sextrakkasering av securitas, og hva er galt med det, når personelldama er en 8 er.

Send gjerne et røyksignal, det er koselig å få litt boost og litt ekstra motivasjon for de dagene da det blåser, regner og bena kjennes som tømmerstoker.

Men nå bare gleder jeg meg.

Ikke alle turer er like vellykket. Helgens tur var en av de mer katastrofale. På fredags kvelden var suget etter tur ikke særlig stort, så planene var langt i fra klare. På lørdagen våknet jeg opp, og hadde litt lyst på en tur på ski, og gamle kart ble sjekket ut. Av en eller annen grunn fant jeg en topp i Modalen, så sekken ble pakket fellene tapet fast til skia, og ut i de fri bar det.
Jeg burde ha skjønt at denne dagen var best egnet for video og helgevask, da jeg kom på at jeg hadde glemt skiskoa etter å ha kjørt 400 meter. Men overtroisk er man ei, så jeg snudde min lille røde bil, og fikk røska med meg skoa. Veien inn til Modalen er fin nok den, om sommeren. Noe brukbar vintervei er det ikke, men jeg kom da fram, og støttet den lille lokale Coopen ved å kjøpe siste pakke rosinboller. Med provianten i orden, startet jeg på turen oppover. På kartet så det greit ut, 500 høydemetere i skogen, bratte, men en sti skulle det være. Sånn for så vidt var forholdene greie nok, snøen var nogenlunde tørr, og fordelen med at det er bratt, er at man kommer kjapt opp i høyden. Ulempen er at man blir svett. Terrenget var spennende nok, med hyller oppover lia, og en liten elv som var fryst til is.
Etter en liten time oppover flata terrenget ut noe, og jeg kunne ta og spenne på meg skia. Det er rart med oss nordmenn, hvorfor liker vi å være svett, småkald, ha det litt sånn småguffent? Er det vikinggenene som ligger tjukke og slår ut? For på tur må vi, helst der hvor det egentlig ikke er suverent å gå på tur. Og suverent var ikke skiterrenget her jeg var, underlig nok helt alene. For jeg kom til en hylle som var omtrent en 20 meter høy, akkurat der hvor kartet indikerte at det skulle flate ut. Jeg tok en god pust i bakken, en slurk te og en usedvanlig tørr rosinbolle. For artighetens skyld måtte jeg prøve all elektronikken jeg hadde med, gps og en nødpeilesender av merket Spot. Gps`n hadde jeg testa før, jeg kjøpte den jo i fjor. Men skeptisk som jeg er til alt fremskritt, stoler jeg liksom ikke på at den lille orange duppedingsen vil bringe meg fram til rett sted. Kart og kompass derimot, det er noe jeg skjønner. Men duppedingsen ga koordinater som stemte bra med kartet, så helt bort i natta kan den ikke være. Så var det å prøve nødpeilesenderen for første gang. Jeg slo på, og trykke ok-melding til broderen. Nede i dalen startet det et helikopter etter 5 minutter, men de skulle lete etter en far og sønn som var borte i fjellheimen. En stund trodde jeg at jeg hadde trykket på feil knapp og løst ut redningsaksjon. Det skulle tatt seg ut. Riktignok var rosinbollene tørre, men jeg følte at jeg skulle overleve dem.
Så var det denne hylla som sperret veien oppover. Spesielt gira på tur var jeg som sagt ikke, og etter å ha gått på akkord med meg selv, vendte jeg nesa nedover igjen. Og prøvde å overbevise meg om at jeg fremdeles har topplosen i behold, at jeg ikke er for slapp og tiltaksløs til å gjennomføre artige turer ennå. For hadde jeg ønsket, hadde det gått an å finne en vei opp, en kilometer eller noe sånt unna.
Nede ved bilen ble utstyret pakket sammen. I litt mer urbane strøk oppdaget jeg at lommeboka hadde blitt igjen et eller annet sted i snøen, og den dårlige karmaen på morgenkvisten slo til. Her sitter jeg å skriver, etter å ha besøkt lensmannskontoret for midlertidig kjøretillatelse, og har jeg flaks, kommer det nytt bankkort i løpet av uke. Det gamle har jeg sperret, så ikke drauger og troll i Modalen skal få tømme det. Så det var den dagen, som sagt best egnet til video og helgevask.

Dyrkolbotn, et fint sted å være

Vi stakkars innbyggere på vestlandet er vant til øs pøs regnvær om vinteren, vått og mørkt. Derfor var det med stor nysgjerrighet jeg registrerte at NRK Hordaland meldte om fint kaldt vintervær en helg i februar. Klok av skade stolte jeg ikke helt på optimismen til værdama på radioen, og tok lørdag en times joggetur i skogen på Radøy. Men været holdt seg, og når jeg våknet opp på søndagsmorgen med minus 10 grader og stjerneklart vær, ble Tuaskia funnet fram, og dagstursekken fyllt opp med usedvanlig søt og sterk te.
Underlig nok var jeg den første på plass om morgenen på parkeringsplassen i Dyrkolbotn. Klokken var jo alt niø Målet for dagen var Instebotnknolten, et artig navn på et fjell, og egnet for å teste om man er i stand til å kjøre etter en natt på byen. Dyrkolbotn er en oase av uberørt natur i den ellers så industrialiserte vestlandsnaturen.
Første strekke var over noen småvann og en liten kneik opp til turterrenget. Det som er fint med Dyrkolbotn, er at det er noen fine topper rundt omkring, som egner seg godt for spontane turer. De er høye nok til at trærne ikke trives der, men lave nok til å rekke godt ned igjen på korte vinterdager. I fjor var jeg inne her med telt og primus i januar. Snøen var fin, et hardt lag av skare bar vekta mi godt, samtidig som det var et tynt lag med tørr snø på toppen. Mange turer i hardt myrterreng hadde gitt resultater kjente jeg, flyten var fin på veien oppover lia. På veien opp passerte jeg en liten bekk som fremdeles var åpen, trass i kulda. Bra var det, så fikk jeg fylt vannflaska.
Selv om det var gode 10 minus om morgenen, er det ikke kaldt å ta en tur. Men like viktig er det å holde et tempo hvor svetten ikke pipler fram i for strie strømmer. Da blir det kaldt å stoppe å ta bilder og litt video. På vei oppover kom sola fram over åskammen og avslørte at Nordhordland har en fantastisk natur, som er verdt noen turer hvert år. Selve toppen Instebotnknolten er hva jeg vil kalle en evighetstopp. Man går og går, og langsomt blir terrenget slakere, og platået nåes. Selve toppen er ikke så imponerende, men utsynet fra toppen er absolutt verdt turen. Med mange kalde og en liten vind, ble det en kort pause på toppen. I tillegg fristet det å ta noen svinger ned, med maks skare og pudder på toppen. Kulda slukte fort batteriet på både fotokameraet og videokameraet, men jeg fikk filmet litt mens jeg prøvde de første telemarkssvingene dette året. På vei ned møtte jeg fire fem stykker på vei oppover, og nede i skoggrensa møtte jeg en fyr med konkurranseski. Han var bekymret for turen ned, og lurte fælt på om dette var den slakeste veien ned. Selv om jeg viste at dette var korrekt i følge kartet, hadde jeg på følelsen av at han trodde jeg tullet. Kanskje fant han en lett vei ned, i så fall må Statens kartverk varsles, og kartet gjøres om. Og huttemeitu, litt lenger nede traff jeg en Radøybonde på vei opp. Det var et hyggelig møte for en stakkars jordbrukssjef.
I god tid før mørket falt på, kunne jeg lange ut i solid diagonal, og igjen gjenforenes med min lille røde Toyota toseter.
Den fineste vinterdagen de siste fire årene I Nordhordland var utnyttet slik fine vinterdager skal utnyttes. Ut på tur i fin uberørt natur, der flittige hjerner ikke har fått anledning til å utnytte sin intelligens til å tjene enda mer penger. Måtte de holde seg borte fra Dyrkolbotn i all framtid.