Minnedosa - 2465 km

Hva er det med prarien? Hvorfor hater den meg slik? Motvind og regn, 7 grader og kaldt, kaldt. I gaar startet jeg godt, hadde faatt soist godt, alt var toert og fint. Saa kom regnet her i Manitoba. Og det kan det bare vaere gardbrukerne som er glad for. Jeg var det ihvertfall ikke. Manitoba har de vaerste veiene jeg har opplevd saa langt paa mine sykkelturer. Absolutt ingen skulder, og der det er veiskulder, er det ubrukelig grus. I dag har jeg kjopt et speil, saa jeg har kontroll bakover. Naar to trailere motes, er det ikke plass til the biking viking. Det er bare aa komme seg ut i grofta, vente paa hoytrykksdusjen som hver trailer bringer med seg, og sykle videre, glad for at man lever. Men aldri saa dumt, saa er det godt for noe. Sykkelhanskene har blitt orange igjen, og i gaar var jeg saa vaat at jeg stoppet etter 60 km, og fikk slaatt opp teltet i Shoal lakes. For aa si det saann, naar man torker klaer i teltet, blir det meste fuktig. Men naa er det meste tort, jeg er ca 1 1/2 dag fra Winnipeg, og prarien er saa godt som slutt. Og jeg gleder meg til resten av turen. Naa kommer jeg snart til the Shields, som er en fjellkjede. Og det skal bli godt aa klatre litt igjen, og ikke sykle i 10 km fordi det er saa mye motvind, men fordi det er en bakke. Og bakkene tar slutt, og det kommer en nedoverbakke etter hver klatring. Vind derimot? Jeg kan med gru huske e-posten jeg fikk fra Canada, start i Vancouver, saa faar du medvind over prarien! Jeg sier som Voilaas, matte sokkene hennes for alltid krympe i vask. Men jeg har syklet prarien i motvind, og det har vaert en flott del av turen, mest pga de smaa byene som ser ut som en western film. Prarien er for menn som staar og tisser, for aa si det sann.

Saa, totalt sett, alt vel, humoret paa topp, og motivasjonen for aa fortsette er stor.

So long