Ikke alle turer er like vellykket. Helgens tur var en av de mer katastrofale. På fredags kvelden var suget etter tur ikke særlig stort, så planene var langt i fra klare. På lørdagen våknet jeg opp, og hadde litt lyst på en tur på ski, og gamle kart ble sjekket ut. Av en eller annen grunn fant jeg en topp i Modalen, så sekken ble pakket fellene tapet fast til skia, og ut i de fri bar det.
Jeg burde ha skjønt at denne dagen var best egnet for video og helgevask, da jeg kom på at jeg hadde glemt skiskoa etter å ha kjørt 400 meter. Men overtroisk er man ei, så jeg snudde min lille røde bil, og fikk røska med meg skoa. Veien inn til Modalen er fin nok den, om sommeren. Noe brukbar vintervei er det ikke, men jeg kom da fram, og støttet den lille lokale Coopen ved å kjøpe siste pakke rosinboller. Med provianten i orden, startet jeg på turen oppover. På kartet så det greit ut, 500 høydemetere i skogen, bratte, men en sti skulle det være. Sånn for så vidt var forholdene greie nok, snøen var nogenlunde tørr, og fordelen med at det er bratt, er at man kommer kjapt opp i høyden. Ulempen er at man blir svett. Terrenget var spennende nok, med hyller oppover lia, og en liten elv som var fryst til is.
Etter en liten time oppover flata terrenget ut noe, og jeg kunne ta og spenne på meg skia. Det er rart med oss nordmenn, hvorfor liker vi å være svett, småkald, ha det litt sånn småguffent? Er det vikinggenene som ligger tjukke og slår ut? For på tur må vi, helst der hvor det egentlig ikke er suverent å gå på tur. Og suverent var ikke skiterrenget her jeg var, underlig nok helt alene. For jeg kom til en hylle som var omtrent en 20 meter høy, akkurat der hvor kartet indikerte at det skulle flate ut. Jeg tok en god pust i bakken, en slurk te og en usedvanlig tørr rosinbolle. For artighetens skyld måtte jeg prøve all elektronikken jeg hadde med, gps og en nødpeilesender av merket Spot. Gps`n hadde jeg testa før, jeg kjøpte den jo i fjor. Men skeptisk som jeg er til alt fremskritt, stoler jeg liksom ikke på at den lille orange duppedingsen vil bringe meg fram til rett sted. Kart og kompass derimot, det er noe jeg skjønner. Men duppedingsen ga koordinater som stemte bra med kartet, så helt bort i natta kan den ikke være. Så var det å prøve nødpeilesenderen for første gang. Jeg slo på, og trykke ok-melding til broderen. Nede i dalen startet det et helikopter etter 5 minutter, men de skulle lete etter en far og sønn som var borte i fjellheimen. En stund trodde jeg at jeg hadde trykket på feil knapp og løst ut redningsaksjon. Det skulle tatt seg ut. Riktignok var rosinbollene tørre, men jeg følte at jeg skulle overleve dem.
Så var det denne hylla som sperret veien oppover. Spesielt gira på tur var jeg som sagt ikke, og etter å ha gått på akkord med meg selv, vendte jeg nesa nedover igjen. Og prøvde å overbevise meg om at jeg fremdeles har topplosen i behold, at jeg ikke er for slapp og tiltaksløs til å gjennomføre artige turer ennå. For hadde jeg ønsket, hadde det gått an å finne en vei opp, en kilometer eller noe sånt unna.
Nede ved bilen ble utstyret pakket sammen. I litt mer urbane strøk oppdaget jeg at lommeboka hadde blitt igjen et eller annet sted i snøen, og den dårlige karmaen på morgenkvisten slo til. Her sitter jeg å skriver, etter å ha besøkt lensmannskontoret for midlertidig kjøretillatelse, og har jeg flaks, kommer det nytt bankkort i løpet av uke. Det gamle har jeg sperret, så ikke drauger og troll i Modalen skal få tømme det. Så det var den dagen, som sagt best egnet til video og helgevask.

Dyrkolbotn, et fint sted å være

Vi stakkars innbyggere på vestlandet er vant til øs pøs regnvær om vinteren, vått og mørkt. Derfor var det med stor nysgjerrighet jeg registrerte at NRK Hordaland meldte om fint kaldt vintervær en helg i februar. Klok av skade stolte jeg ikke helt på optimismen til værdama på radioen, og tok lørdag en times joggetur i skogen på Radøy. Men været holdt seg, og når jeg våknet opp på søndagsmorgen med minus 10 grader og stjerneklart vær, ble Tuaskia funnet fram, og dagstursekken fyllt opp med usedvanlig søt og sterk te.
Underlig nok var jeg den første på plass om morgenen på parkeringsplassen i Dyrkolbotn. Klokken var jo alt niø Målet for dagen var Instebotnknolten, et artig navn på et fjell, og egnet for å teste om man er i stand til å kjøre etter en natt på byen. Dyrkolbotn er en oase av uberørt natur i den ellers så industrialiserte vestlandsnaturen.
Første strekke var over noen småvann og en liten kneik opp til turterrenget. Det som er fint med Dyrkolbotn, er at det er noen fine topper rundt omkring, som egner seg godt for spontane turer. De er høye nok til at trærne ikke trives der, men lave nok til å rekke godt ned igjen på korte vinterdager. I fjor var jeg inne her med telt og primus i januar. Snøen var fin, et hardt lag av skare bar vekta mi godt, samtidig som det var et tynt lag med tørr snø på toppen. Mange turer i hardt myrterreng hadde gitt resultater kjente jeg, flyten var fin på veien oppover lia. På veien opp passerte jeg en liten bekk som fremdeles var åpen, trass i kulda. Bra var det, så fikk jeg fylt vannflaska.
Selv om det var gode 10 minus om morgenen, er det ikke kaldt å ta en tur. Men like viktig er det å holde et tempo hvor svetten ikke pipler fram i for strie strømmer. Da blir det kaldt å stoppe å ta bilder og litt video. På vei oppover kom sola fram over åskammen og avslørte at Nordhordland har en fantastisk natur, som er verdt noen turer hvert år. Selve toppen Instebotnknolten er hva jeg vil kalle en evighetstopp. Man går og går, og langsomt blir terrenget slakere, og platået nåes. Selve toppen er ikke så imponerende, men utsynet fra toppen er absolutt verdt turen. Med mange kalde og en liten vind, ble det en kort pause på toppen. I tillegg fristet det å ta noen svinger ned, med maks skare og pudder på toppen. Kulda slukte fort batteriet på både fotokameraet og videokameraet, men jeg fikk filmet litt mens jeg prøvde de første telemarkssvingene dette året. På vei ned møtte jeg fire fem stykker på vei oppover, og nede i skoggrensa møtte jeg en fyr med konkurranseski. Han var bekymret for turen ned, og lurte fælt på om dette var den slakeste veien ned. Selv om jeg viste at dette var korrekt i følge kartet, hadde jeg på følelsen av at han trodde jeg tullet. Kanskje fant han en lett vei ned, i så fall må Statens kartverk varsles, og kartet gjøres om. Og huttemeitu, litt lenger nede traff jeg en Radøybonde på vei opp. Det var et hyggelig møte for en stakkars jordbrukssjef.
I god tid før mørket falt på, kunne jeg lange ut i solid diagonal, og igjen gjenforenes med min lille røde Toyota toseter.
Den fineste vinterdagen de siste fire årene I Nordhordland var utnyttet slik fine vinterdager skal utnyttes. Ut på tur i fin uberørt natur, der flittige hjerner ikke har fått anledning til å utnytte sin intelligens til å tjene enda mer penger. Måtte de holde seg borte fra Dyrkolbotn i all framtid.