Ikke alle turer er like vellykket. Helgens tur var en av de mer katastrofale. På fredags kvelden var suget etter tur ikke særlig stort, så planene var langt i fra klare. På lørdagen våknet jeg opp, og hadde litt lyst på en tur på ski, og gamle kart ble sjekket ut. Av en eller annen grunn fant jeg en topp i Modalen, så sekken ble pakket fellene tapet fast til skia, og ut i de fri bar det.
Jeg burde ha skjønt at denne dagen var best egnet for video og helgevask, da jeg kom på at jeg hadde glemt skiskoa etter å ha kjørt 400 meter. Men overtroisk er man ei, så jeg snudde min lille røde bil, og fikk røska med meg skoa. Veien inn til Modalen er fin nok den, om sommeren. Noe brukbar vintervei er det ikke, men jeg kom da fram, og støttet den lille lokale Coopen ved å kjøpe siste pakke rosinboller. Med provianten i orden, startet jeg på turen oppover. På kartet så det greit ut, 500 høydemetere i skogen, bratte, men en sti skulle det være. Sånn for så vidt var forholdene greie nok, snøen var nogenlunde tørr, og fordelen med at det er bratt, er at man kommer kjapt opp i høyden. Ulempen er at man blir svett. Terrenget var spennende nok, med hyller oppover lia, og en liten elv som var fryst til is.
Etter en liten time oppover flata terrenget ut noe, og jeg kunne ta og spenne på meg skia. Det er rart med oss nordmenn, hvorfor liker vi å være svett, småkald, ha det litt sånn småguffent? Er det vikinggenene som ligger tjukke og slår ut? For på tur må vi, helst der hvor det egentlig ikke er suverent å gå på tur. Og suverent var ikke skiterrenget her jeg var, underlig nok helt alene. For jeg kom til en hylle som var omtrent en 20 meter høy, akkurat der hvor kartet indikerte at det skulle flate ut. Jeg tok en god pust i bakken, en slurk te og en usedvanlig tørr rosinbolle. For artighetens skyld måtte jeg prøve all elektronikken jeg hadde med, gps og en nødpeilesender av merket Spot. Gps`n hadde jeg testa før, jeg kjøpte den jo i fjor. Men skeptisk som jeg er til alt fremskritt, stoler jeg liksom ikke på at den lille orange duppedingsen vil bringe meg fram til rett sted. Kart og kompass derimot, det er noe jeg skjønner. Men duppedingsen ga koordinater som stemte bra med kartet, så helt bort i natta kan den ikke være. Så var det å prøve nødpeilesenderen for første gang. Jeg slo på, og trykke ok-melding til broderen. Nede i dalen startet det et helikopter etter 5 minutter, men de skulle lete etter en far og sønn som var borte i fjellheimen. En stund trodde jeg at jeg hadde trykket på feil knapp og løst ut redningsaksjon. Det skulle tatt seg ut. Riktignok var rosinbollene tørre, men jeg følte at jeg skulle overleve dem.
Så var det denne hylla som sperret veien oppover. Spesielt gira på tur var jeg som sagt ikke, og etter å ha gått på akkord med meg selv, vendte jeg nesa nedover igjen. Og prøvde å overbevise meg om at jeg fremdeles har topplosen i behold, at jeg ikke er for slapp og tiltaksløs til å gjennomføre artige turer ennå. For hadde jeg ønsket, hadde det gått an å finne en vei opp, en kilometer eller noe sånt unna.
Nede ved bilen ble utstyret pakket sammen. I litt mer urbane strøk oppdaget jeg at lommeboka hadde blitt igjen et eller annet sted i snøen, og den dårlige karmaen på morgenkvisten slo til. Her sitter jeg å skriver, etter å ha besøkt lensmannskontoret for midlertidig kjøretillatelse, og har jeg flaks, kommer det nytt bankkort i løpet av uke. Det gamle har jeg sperret, så ikke drauger og troll i Modalen skal få tømme det. Så det var den dagen, som sagt best egnet til video og helgevask.