Dyrkolbotn, et fint sted å være

Vi stakkars innbyggere på vestlandet er vant til øs pøs regnvær om vinteren, vått og mørkt. Derfor var det med stor nysgjerrighet jeg registrerte at NRK Hordaland meldte om fint kaldt vintervær en helg i februar. Klok av skade stolte jeg ikke helt på optimismen til værdama på radioen, og tok lørdag en times joggetur i skogen på Radøy. Men været holdt seg, og når jeg våknet opp på søndagsmorgen med minus 10 grader og stjerneklart vær, ble Tuaskia funnet fram, og dagstursekken fyllt opp med usedvanlig søt og sterk te.
Underlig nok var jeg den første på plass om morgenen på parkeringsplassen i Dyrkolbotn. Klokken var jo alt niø Målet for dagen var Instebotnknolten, et artig navn på et fjell, og egnet for å teste om man er i stand til å kjøre etter en natt på byen. Dyrkolbotn er en oase av uberørt natur i den ellers så industrialiserte vestlandsnaturen.
Første strekke var over noen småvann og en liten kneik opp til turterrenget. Det som er fint med Dyrkolbotn, er at det er noen fine topper rundt omkring, som egner seg godt for spontane turer. De er høye nok til at trærne ikke trives der, men lave nok til å rekke godt ned igjen på korte vinterdager. I fjor var jeg inne her med telt og primus i januar. Snøen var fin, et hardt lag av skare bar vekta mi godt, samtidig som det var et tynt lag med tørr snø på toppen. Mange turer i hardt myrterreng hadde gitt resultater kjente jeg, flyten var fin på veien oppover lia. På veien opp passerte jeg en liten bekk som fremdeles var åpen, trass i kulda. Bra var det, så fikk jeg fylt vannflaska.
Selv om det var gode 10 minus om morgenen, er det ikke kaldt å ta en tur. Men like viktig er det å holde et tempo hvor svetten ikke pipler fram i for strie strømmer. Da blir det kaldt å stoppe å ta bilder og litt video. På vei oppover kom sola fram over åskammen og avslørte at Nordhordland har en fantastisk natur, som er verdt noen turer hvert år. Selve toppen Instebotnknolten er hva jeg vil kalle en evighetstopp. Man går og går, og langsomt blir terrenget slakere, og platået nåes. Selve toppen er ikke så imponerende, men utsynet fra toppen er absolutt verdt turen. Med mange kalde og en liten vind, ble det en kort pause på toppen. I tillegg fristet det å ta noen svinger ned, med maks skare og pudder på toppen. Kulda slukte fort batteriet på både fotokameraet og videokameraet, men jeg fikk filmet litt mens jeg prøvde de første telemarkssvingene dette året. På vei ned møtte jeg fire fem stykker på vei oppover, og nede i skoggrensa møtte jeg en fyr med konkurranseski. Han var bekymret for turen ned, og lurte fælt på om dette var den slakeste veien ned. Selv om jeg viste at dette var korrekt i følge kartet, hadde jeg på følelsen av at han trodde jeg tullet. Kanskje fant han en lett vei ned, i så fall må Statens kartverk varsles, og kartet gjøres om. Og huttemeitu, litt lenger nede traff jeg en Radøybonde på vei opp. Det var et hyggelig møte for en stakkars jordbrukssjef.
I god tid før mørket falt på, kunne jeg lange ut i solid diagonal, og igjen gjenforenes med min lille røde Toyota toseter.
Den fineste vinterdagen de siste fire årene I Nordhordland var utnyttet slik fine vinterdager skal utnyttes. Ut på tur i fin uberørt natur, der flittige hjerner ikke har fått anledning til å utnytte sin intelligens til å tjene enda mer penger. Måtte de holde seg borte fra Dyrkolbotn i all framtid.