Arnprior - 4964 km

Jepp, na er jeg like utenfor Ottawa. Det er mye aa fortelle. Like foer Sault Ste Marie, traff jeg en fra Amerika, David. Vi syklet sammen et par dager, dvs, han syklet bak meg, og hadde to herlige hviledager, som var ok for meg. Siden Thunder Bay har jeg proevd aa ta igjen to jenter som jeg traff der. Og jaggu traff jeg ikke dem igjen for et par dager siden. De syklet paa en utrolig rar maate. Den ene sykler som Tour de France, den andre sykler sakte, er innom alle steder osv. Saa den kjappe jenta sykler til et sted, f eks 70 km avgaarde, setter seg ned paa en kafe, og venter paa den andre som har good tid. Og saan har det visst vaert hele deres tur. Bra for meg, for den som sykler sakte er veldig hyggelig, og vi har truffet hverandre gang paa gang naa. Men jeg tror at naa er det for langt bak til at jeg vil se dem igjen.





Jeg vil gjerne snakke om Canada og veier. De er bare ikke bra aa sykle paa. Veiskulder eksisterer ikke, saa det er rett ut i trafikken. Og som dere sikkert vet, Canada har verdens storste trailere, verdens storste biler, og er langt i fra vant til aa takle syklister. Saa jeg er stadig vekk og hilser paa groftekanten. Hei hei. Naa har jeg kommet inn i de omraadene hvor nesten alle menneskene i Canada bor, saa trafikken bli bare tettere. Men her er det ogsaa mulig at det faktisk finnes sykkelveier. Jeg vet om noe som heter La route Verde eller noe saant i Quebec, og i overimorgen er jeg i den provinsen.





Om kvelden ligger jeg i teltet og ser paa kart. Jeg er naerme naa, svaert naerme aa ha krysset landet. Og jeg har faatt topplos, for aa si det saann. De siste dagene har jeg gjort gode 150 km om dagen. Jeg tror det kan vaere omkring 1000-1500 km igjen. snart i maal. Det er nesten saa jeg ikke har tid til noe annet enn aa sykle.



Det neste vil bli skrevet paa engelsk, slik at de jeg skriver om faktisk kan lese det, men det gaar vel bra??



Sometimes you just run in too the right kind of people. Think about being a cyclist, and meet a guy just outside the campground saying, you can pitch your tent here. Then shouting: Trudy, two cold beers, then next, need a shower, do you have launderey? Just amazing, isn't it? Then the guy starts to tell me that his sun is a pro cyclist, have done races in Norway, China, Porugal etc. That was heaven, like coming home. His sun, daugheter and her boyfriend was in the woods fishing for trout, and that was very promising for the dinner. Fresh trout with baked potatoe and sourcrem, fresh vegetables, and the biggest steak so far on this trip. The son, Buck Miller was also more than desant on the guitar, and had a good voice. Me myself are qutie shy when it comes to play in front ogf people, but it was a night to remember. The daughter had also a good voice, and the highlight was an acapella where the mom joined in. I must just say, thank you John and Trudy, the stay with you was the best on this trip. And Buck, if you come to Norway, be sure to look me up, and we can go kayaking and play a little guitar. I will learn those canadien folksongs.

Saa her sitter jeg, med vaate sko etter regnvaer i gaar, men med sykkelhansker som lukter godt av vaskemiddel, og ikke sur polse etter naer 5 uker paa veien.

Det er saa mye aa fortelle, saa mange opplevelser, men alt kan ikke komme med i denne bloggen. Men jeg er glad for aa faa oppleve alt sammen. Kanskje jeg etterhvert vil legge ut alle bildene, men akkurat naa faar dere noye dere med Canada 9.

So long

Wawa - 3953 km

Snart runder jeg de 4000, som er bra. Lake Superior er en stor innsjo, og jeg har snart gjort unna de 675 km til Sault Ste Marie. Det har vaert en fin tur, mye skog, mange innsjoer og mye mygg. I tillegg har jeg truffet saa mange som er paa vei til Vancouver, at det blir ikke kjedelig med all skogen. Av og til faar man ogsaa oye paa innsjoen, men det er her som i Norge, traer dekker utsikten.

Neste etappe vil vaere til Ottawa, og vil kanskje vaere i mer siviliserte strok, og dalar innanfor. Kem veit, som de sier litt lenger nord. Uansett er jeg i saa god form, og saa gira, at distanser ikke er et stort problem.

Innsjoer ja. For de som har vaert nord i Finland eller i Nord Sverige, vet hva jeg snakker om naar jeg nevner ode skogsomraader. Uten tvil er turen rundt Lake Superior den tyngste delen av turen, det gaar opp, det gaar ned, og opp igjen. Litt av en overgang fra Prarien. Men skitt au, oppoverbakker tar slutt, og svetten torker paa vei ned igjen.

I Wawa skal jeg handle masse mat, ford det er liten sjanse for mer mat for Sault Ste Marie. Ittno problem. FOr tiden har jeg den mest mokkete sykkelskjorta paa denne jord, saa det er vel paa tide aa vakse. Det kan jo dukke opp noen Honeys.

See you, so long

Neys campground - 3723 km

Ut av Thunder Bay med en helt ny Koga. Rart hvordan en kan glede seg til aa skifte litt slitedeler paa en sykkel. Men, paa den andre siden, rart hvor tungt det er aa traakke sykkelen hele tiden i 27 km, for det er det eneste giret jeg hadde. 178 kanadiske dollar for hele operasjonen, i Norge sikkert det dobbelte. Jeg er lykkelig. Jeg skiltes med Steve i Thunder Bay, og traakket til, for aa si det saann. Det ble gode 160 km i gaar, og ca 120 i dag, Superior Lake er vannet jeg sykler rundt. Men for en svaer innsjo. Verdens storste faktisk. Saa stor at jeg tror hele Norges land kunne faa plass her. Men jeg har ikke faatt sett saa mye til den, for vaeret er heller elendig, regn, motvind, taake osv. Allikevel triller kilometerene inn, og det er noe eget ved aa sykle gjennom dype skoger med mystisk taake, lurer det en bjorn rundt neste sving? For hele tiden er det bjorn rundt meg. Jeg har bare sett en dod en, men de er der. Jeg stoppet en liten sving i Pays Plat for en kaffe paa en svaert lokal bensinstasjon, drevet av en usedvanlig hyggelig indianer. Han fortalte at tidligere paa dagen hadde det vaert en bjorn der, men de fikk jaget den vekk. Jeg har gardert meg med en boks pepperspray, saa jeg er svaert komfortabel med aa mote en bjorn. Her er det ikke grizzlybjorn, men svartbjorn, som ikke er aggressiv. Men jeg har tro paa aa vaere forberedt.

I natt laa jeg paa den vaerste "campingplassen" i Canada. Egentlig var det et motellsted, men eieren ville ha 60 dollar for en natt. Litt stivt for min del, og vi ble enige om en pris for camping og dusj. Saa naa har jeg provd en kalddusj fra de canadiske fjellene. Men jeg fikk sove i teltet, og det regnet koselig hele natten, tapp tapp tapp. Og ipoden er ladet med nok radioprogram, saa det fikk heller vaere at det var et skit sted. For spesielt innteresserte heter stedet Cavers. Skulle du dumpe borti stedet, blunk, og du er forbi, som sikkert er det beste.

Et av de storste problemene jeg har mott her i Canada, er at mange banker ikke tar Visa, men Mastercard eller Cirrus. Saa jeg passer paa aa ha en liten reserve her og der. For det er ikke kult aa ha 500 km aa sykle uten mat.

Jeg er glad for alle kommentarene. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare paa dem, men jeg leser dem.

Til Arne: Jeg er gald for at du har glede av aa lese bloggen. Vi har snakket for om at det ikke er lengden paa turen som gjelder, og det er ikke et maal aa sykle saa fort som mulig bare for aa imponere. Jeg tenker paa det hele tiden mens jeg sykler. Jeg er takknemlig for aa kunne vaere saa lenge paa tur. Det er noe eget ved aa vaere saa lenge borte. Man faar en egen ro ved aa vite at det eneste som gjelder er aa ha det kult.

Til Viktoria og broderen: Hipp hipp, det blir Bowlers naar jeg kommer hjem.

Ingen bilder denne gangen, maskinen har ikke usb-plugg. Men jeg har nok av bilder paa lager, saa neste gang jeg har sjansen, skal jeg legge ut et passe utvalg. For jeg har laert hvordan det gjores.

Naa er det snaert natta natta. Til dere der hjemme: So long.

Thunder Bay - 3442 km

Saa er jeg godt over halveis. Manitoba var en regnfull opplevelse. Jeg fikk kjopt ny sykkelbukse i Winnipeg, kom meg ut av den byen. Like utenfor Winnipeg er det et skilt som sier midtveis i Canada, saa jeg er mer en halveis naa. Paa veien til Ontario kom det et skybrudd av det helt store. Heldigvis var det en buss som var innredet som en liten restaurant der. Etter litt snikksnakk ga de meg kaffe, og vi skiltes som de beste venner. Jeg overnattet paa en campingplass som heter Pine Tree. Ikke dra dit. Utrolig uhofelig innehaver der, og mygg! Jeg fikk en invitasjon senere til en familie og komme og spise middag, og laane hytta deres. Desverre var det for kort, saa jeg takket fint nei. Ontarioveier er fine. Det er saa utrolig mye skog her, og igjen maa jeg passe meg for bjorn. Utenfor en plass som heter Dryden skiftet jeg tannkrans og kjede, men tannhjulene foran var helt utslitt. Saa det har vaert hardt aa sykle hit til Thunder Bay bare paa tunge gir. Menjeg er her. Paa veien har jeg truffet syklister. Steve er en av dem. De siste to dagene har jeg syklet sammen med han, et trivlig bekjentskap. Jeg laaner hans datamaskin akkurat naa. Paa vei til Thunder Bay stoppet vi ved en bensinstasjon. Der var det en hel gruppe med syklister som syklet trans canada etappevis. Sjekk ut jenta som staar vedsiden av meg til hoyre!! Jeg trenger ikke si mer enn at det var en glede aa treffe henne, og har hun lyst, kan hun sykle foran meg til dommedag. Saa naa i Thunder Bay har jeg faat skiftet tannhul foran, skiftet gir bak, kjedet og tannkrans er skiftet, i det hele tatt, ny sykkel. Jeg gleder meg til aa starte turen rundt Superior lake.

So long

Minnedosa - 2465 km

Hva er det med prarien? Hvorfor hater den meg slik? Motvind og regn, 7 grader og kaldt, kaldt. I gaar startet jeg godt, hadde faatt soist godt, alt var toert og fint. Saa kom regnet her i Manitoba. Og det kan det bare vaere gardbrukerne som er glad for. Jeg var det ihvertfall ikke. Manitoba har de vaerste veiene jeg har opplevd saa langt paa mine sykkelturer. Absolutt ingen skulder, og der det er veiskulder, er det ubrukelig grus. I dag har jeg kjopt et speil, saa jeg har kontroll bakover. Naar to trailere motes, er det ikke plass til the biking viking. Det er bare aa komme seg ut i grofta, vente paa hoytrykksdusjen som hver trailer bringer med seg, og sykle videre, glad for at man lever. Men aldri saa dumt, saa er det godt for noe. Sykkelhanskene har blitt orange igjen, og i gaar var jeg saa vaat at jeg stoppet etter 60 km, og fikk slaatt opp teltet i Shoal lakes. For aa si det saann, naar man torker klaer i teltet, blir det meste fuktig. Men naa er det meste tort, jeg er ca 1 1/2 dag fra Winnipeg, og prarien er saa godt som slutt. Og jeg gleder meg til resten av turen. Naa kommer jeg snart til the Shields, som er en fjellkjede. Og det skal bli godt aa klatre litt igjen, og ikke sykle i 10 km fordi det er saa mye motvind, men fordi det er en bakke. Og bakkene tar slutt, og det kommer en nedoverbakke etter hver klatring. Vind derimot? Jeg kan med gru huske e-posten jeg fikk fra Canada, start i Vancouver, saa faar du medvind over prarien! Jeg sier som Voilaas, matte sokkene hennes for alltid krympe i vask. Men jeg har syklet prarien i motvind, og det har vaert en flott del av turen, mest pga de smaa byene som ser ut som en western film. Prarien er for menn som staar og tisser, for aa si det sann.

Saa, totalt sett, alt vel, humoret paa topp, og motivasjonen for aa fortsette er stor.

So long

Lanigan - 1986 km

Er forstatt paa prarien, men naermer meg stygt Manitoba, hvor det faktisk er traer. Saskatoon var an katastrofe for meg, som alltid naar jeg skal inn i store byer. Havnet i helt feil strok, jeg tror det bare det var meg selv som var i denne verden. Saa uten et sted aa sove, null planer, syklet jeg etter en kort stund ut igjen, og campet paa et fint sted 40 km utenfor byen. For aa komme dit maatte jeg sykle paa en vei hvor gaaende og syklende skal holde seg laaangt unna, men jeg er jo bare en dum utlending, og skjoenner ingenting.

Saa hvordan er canadierne. De er saa hyggelige, jordnaere og koselige folk. Alle hilser paa meg, spor endel om turen, hvorfra og til, hvor jeg kommer fra osv. Og jeg forteller, ikke bare om gamlelandet, men om turer i Sor-Amerika, Ost-Europa, Island og alle andre steder jeg hittil har faatt lov til aa sykle. Og kontakten er der, baade med gamle og unge. Noenm forteller om reiser de har gjort, jeg har til og med mott 2 som har syklet Canada paa tvers. Det inspirer. De enormt store trailerne tar hensyn, og ogsaa de millionvis av pickupene. Saa Canada er rett og slett et trivlig land aa reise i.

Akkurat naa lider jeg av aa ikke faatt dusjet paa endel dager. Heldigvis er det kaldt i dag, saa jeg kan dekke mokka med klaer. Men i kveld maa jeg finne et sted aa dusje, og ikke minst vaske en usedvanlig mokkete sykkelskjorte. Gult er kult, og syns bra. Men det gjor jaggu mokka ogsaa. Men skitt au, for aa si det saann. Hvem har sagt at man skal vaere ren naar man er paa tur.

Jeg haaper aa vaere i Winnipeg om 4-5 fdager, da er jeg halveis. Saa det er bare aa traakke paa.

Og takk for kommentarene. Det er morsomt aa vite at siden blir lest, og har noen glede av den, er det kjempefint.

Saaa hva tenker man paa naar man sykler og sykler over prarien, med et helt aapent landskap? Rulleskittrening, en Martin gitar og New Zealand til vinteren? Jepp.

So long

Kindersley - 1635 km

Takk for kommentarene. Det er hyggelig aa faa litt push hjemmefra. Jeg er paa prearien, midt ute i huttaheiti. Skulle noen vaere litt paa druen, saa proev aa uttale Sasakatchewan. For det er her jeg er. Kjente folk herfra: Joni Mitchell. Favoritthobby for lokalbefolkningen: Stirre ut paa de uendelige jordene her. Veien er laget med linjal. Jeg kan se milevis framfor meg, rett fram. Og er jeg heldig aa faa medvind gaar det fort. Mange vil si at prearien er kjedelig, men ikke for meg. For dette har vi ikke i Norge. Ikke i naerheten. Dette er reiseopplevelse av de helt store. Og siden alle syklister holder seg til hway nr 1, er jeg alene om aa sykle her oppe. Det gir fordeler. Var en tur innom Subway, en kjede som selger baguetter ol. Damene som jobbet der var saa imponert over mine laar, at de ga meg en kaffe gratis. Litt for gamle, ellers bra. Og overnatting, null problem. Jeg overnatter gratis paa campingplasser. Alle er saa vennlige. Selv de store trailersjaafoerene er hyggelige, og svinger godt unna meg. Paa et sted traff jeg dem, og hadde en lang og hyggelig prat. Og vann kjoeper jeg ikke. Det faar jeg tak i overalt, paa restauranter, paa bensinstasjoner eller hos privatpersoner. Herlig for en som ikke hadde loenn i mai.

Ellers har jeg faatt sett oljesandutvinning i Alberta. Skitt au, jeg kan ikke like det at denne delen av Canada snart er full av forurensing.

Foer i tiden levde Soelvpilen, Maanestraale, tinka og Falk her. For det var her Souixene levde. Jeg har truffet et par av dem, men har vaert for beskjeden til aa be om aa faa ta et bilde.

Om et par dager er jeg i Saskatoon, saa er det 6 dager til Winniepeg, og jeg er halvveis. Naa skal jeg ut og nyte 28 grader, sol og uendeligheten. I natt var det frost, og rim paa sykkelen. Canada er et land med store kontraster.

So long